Etter en vanskelig første dag på Kalymnos kunne vi valgt å ta det roligere. I stedet pakket vi klatreutstyret og dro ut igjen. Det skulle vise seg at møtet med andre klatrere ble minst like viktig som selve klatringen.
Tilbake på klippen
Vi hadde allerede bestemt oss under frokosten.
Vi skulle tilbake.
Ikke fordi gårsdagen hadde vært perfekt – men fordi den ikke var det.
Nettopp derfor.
Det var noe med Kalymnos som gjorde at vi ikke hadde lyst til å la ett fall få det siste ordet. Klatreutstyret lå snart på plass i sekkene. Denne gangen gikk pakkingen raskere. Vi begynte allerede å finne våre egne rutiner.
Tauet. Selene. Hjelmene.
Den lille posen med nøtter som alltid endte nederst.
«Bibelen» fikk plass øverst. Den skulle snart åpnes igjen.
Michail, taxisjåføren vi hadde blitt kjent med dagen før, smilte da han fikk øye på oss.
– Back again?
Vi nikket.
Det var egentlig ikke nødvendig å si mer.
På Kalymnos trenger man ikke forklare så mye når man står med klatresele over skulderen.
Denne dagen valgte vi et annet område.
Ikke fordi vi var redde.
Men fordi vi hadde fått respekt.
Det er en forskjell.
Den første dagen hadde gjort oss til litt klokere klatrere. Vi trengte ikke bevise noe. Vi hadde kommet hit for å lære.
Nye ansikter
Valget falt på vakre Arginonta Valley, nærmere bestemt Mona Lisa og Alani Wall.
Et område med flere fine ruter på et nivå som passet oss.
Da vi kom fram, var det allerede folk i veggen. Noen klatret rolig oppover, andre sikret. Noen drakk kaffe mens de studerte klatreføreren.
Ingen så ut til å ha det travelt.
Det var nesten som om alle visste at dagen kom til å bli lang nok.
Vi fant fram utstyret og begynte å gjøre oss klare.
Da kom de første spørsmålene.
– Er dere fra Norge?
Vi snudde oss.
To kvinnelige klatrere sto noen meter unna og smilte.
– Ja.
– Å ja … da kan vi jo snakke norsk.
Den klingende sunnmørsdialekten fikk oss til å le.
Det tok ikke mange minuttene før praten gikk som om vi hadde kjent hverandre lenge. De fortalte om feltene de hadde vært på, hvilke ruter som var verdt å prøve og hvilke vi kanskje burde vente litt med.
Et lite stykke Norge, midt i en gresk klippe.
Det er noe spesielt med klatrere.
Man spør sjelden hva folk jobber med.
Man spør heller:
– Hva har dere klatret i dag?
Skuldrene senket seg
Jeg la merke til Eirik mens vi sto og pratet.
Han lyttet mer enn han snakket. Innimellom kom det et spørsmål. Så et til.
Jeg kunne nesten se at skuldrene hans senket seg.
Gårsdagens fall var fortsatt en del av historien, men det hadde mistet litt av grepet.
Ikke fordi frykten var borte.
Men fordi han oppdaget at alle rundt oss hadde sine egne historier.
En fortalte om et stygt fall året før. En annen lo da han fortalte hvordan han hadde bommet på en enkel rute sin første dag på Kalymnos.
Ingen fortalte historiene for å imponere.
De fortalte dem fordi de visste hvordan det føles å være ny.
Det gjorde noe med stemningen.
Og kanskje enda mer med oss.
Vi var ikke lenger to ferske nordmenn som prøvde å finne ut av Kalymnos.
Vi var bare klatrere.
Klar igjen
Etter hvert begynte alle å gjøre seg klare.
Seler ble strammet. Tau rullet ut. Karabinere klirret mot hverandre.
Den rolige praten ble avløst av konsentrasjon.
Jeg så bort på Eirik.
– Klar?
Han svarte med et lite nikk.
Denne gangen var smilet større enn usikkerheten.
Vi gikk bort til veggen.
Den sto der akkurat som dagen før.
Like høy.
Like stille.
Forskjellen var ikke veggen.
Den var oss.
Planene endret seg
Vi prøvde et par ruter, men varmen begynte å gjøre sitt. Selv om solen ikke sto rett på veggen, kjentes de enkleste grepene tyngre enn de burde.
Vi bestemte oss for å prøve et annet felt.
Vi hadde hørt mye fint om Summertime, som lå mer i skyggen.
På vei tilbake mot stien hørte vi plutselig den velkjente lyden av scootere.
Det var klatrerne fra Kristiansund som vi hadde blitt kjent med dagen før.
– Hei! Skal dere allerede videre?
Vi fortalte hvor vi hadde tenkt oss.
– Bli heller med oss. Vi vet om et felt som passer dere perfekt.
Det var egentlig ikke en vanskelig avgjørelse.
Vi fulgte etter.
De tok oss med til et felt vi aldri ville funnet på egen hånd.
– Her tror vi dere kommer til å trives.
De fikk rett.
Ny giv
Rutene var passe utfordrende.
Ikke enkle, men heller ikke så vanskelige at klatringen ble preget av usikkerhet.
De heiet på oss. Kom med små råd. Viste hvor de beste grepene satt.
Ingen tok styringen.
De bare var der.
Det var en måte å hjelpe på som gjorde at vi lærte uten å føle oss undervist.
Etter hvert pekte en av dem opp på en høyere rute.
– Den der bør du klare, Eirik.
Han så opp.
Ruten var betydelig lengre enn det vi hadde klatret tidligere på dagen.
Jeg kunne se at han vurderte den.
Så bestemte han seg.
Tauet ble festet i selen, taubremsen gjort klar og kameratsjekken gjennomført.
Så begynte han å klatre.
Meter for meter arbeidet han seg oppover. Innimellom stoppet han, ristet løs armene og så opp.
Vi andre sa ikke så mye.
Det var ikke nødvendig.
Alle visste at kampen foregikk like mye inne i hodet som ute i veggen.
Da han klippet inn den siste bolten og fortsatte mot toppen, kom det et lite jubelrop fra oss.
Ikke høyt.
Bare akkurat høyt nok til at han kunne høre det.
Da han kom ned igjen, var smilet bredere enn ordene.
Vi hadde sett det.
Vi reiste oss igjen
Klokken nærmet seg 18.
Flere av de nye vennene våre hadde allerede gått, og også vi begynte å kjenne at dagen hadde vært lang.
Men vi var ikke ferdige med den.
Vi ruslet ned mot havet.
Det asurblå vannet lå helt stille.
Nede ved en enkel strandbar satte vi fra oss sekkene og hoppet uti. Det kjølige vannet gjorde underverker etter en lang dag i sol og kalkstein.
Etter svømmeturen fant vi et bord.
Snart sto to kalde Alfa på bordet.
Eirik tok fram «Bibelen» og sammenlignet den med appen vi var blitt anbefalt av klatrerne fra Kristiansund.
Han lo.
– Da rekker vi ikke alt denne gangen heller.
Vi ble sittende lenge og se utover havet.
Ikke fordi vi var slitne.
Men fordi vi ikke hadde lyst til at dagen skulle ta slutt.
Vi kjente på en liten seier.
Vi hadde reist oss etter den vanskelige starten på turen.
Med god hjelp fra nye venner hadde vi funnet tilbake til både roen og gleden ved å klatre.
Kalymnos føltes ikke lenger fremmed.
Det føltes nesten som om øya hadde tatt oss inn.
Det vi lærte
Den andre dagen lærte oss noe som ikke står i en klatrefører.
Det er lov å bli usikker.
Det er lov å velge en enklere rute.
Og det er lov å trenge litt hjelp på veien.
Uteklatring handler ikke bare om fjellet foran deg. Det handler også om menneskene rundt deg.
Noen ganger er det nettopp det som gjør forskjellen mellom å gi seg og å prøve én gang til.