Noen ganger handler ikke mestring om å klatre høyere, men om å våge å gå opp igjen. Etter en dag som satte både hodet og nervene i sving, ble dag to historien om hvordan fellesskapet ga oss styrken til å finne tilbake til motet, rytmen og troen – ett tak av gangen.
Opp igjen i veggen. Det er blitt søndag og dag to på denne elleville reisen. Jeg har sovet sånn passe, våknet flere ganger i løpet av natten og tenkt på veggen – mitt Trango. Fallet og eksponeringen hadde nok satt et kraftigere støkk i meg enn jeg både trodde og ville innrømme. Vi nyter en fantastisk frokost og tar en rolig morgen. Det er deilig å slippe å stresse etter en litt røff start på turen.
Vi velger oss et nytt område denne dagen, et sted med litt mindre eksponering mot høyden, og valget faller på vakre Arginonta Valley – nærmere bestemt Mona Lisa og Alani Wall, med flere fine ruter for oss nybegynnere.
Idet vi begynner å bevege oss oppover dalen, blir vi møtt av storslått natur, deilig solvarme og spennende fjellvegger. Vi følger en traktorvei innover og tar etter fem minutters gange opp til høyre mot klatrefeltet. Der møter vi en travel vegg med folk fra alle kanter – franskmenn, tyskere, svensker, dansker, nederlendere, spanjoler, grekere og selvfølgelig to nordmenn. Det viser seg at jeg har jobbet med broren til den ene sunnmøringen – en liten verden som vanlig. Vi velger oss ut en tilsynelatende enkel rute, #54 Cozze. Vi forsøker oss begge to og kommer omtrent like langt opp i veggen, men virker redde og tilbakeholdne. På relativt enkle partier blir vi stående og kjenner at selvtilliten har tatt en liten rappell nedover.
Vi bestemmer oss for å prøve en annen rute på nabofeltet, Alani Wall, men der er alle de lette rutene opptatt. Dermed begynner vi å se mot Summertime, men det innebærer litt logistikk – taxi og til fots, en kombinasjon vi begynner å få taket på.
Idet vi kommer ned igjen til hovedveien, møter vi sunnmøringene på vei hjem. Samtidig kommer Kristiansund-gjengen susende på scootere og inviterer oss med opp til et felt vi ikke engang visste fantes – det lå i appen, som vi ennå ikke hadde lastet ned. I tillegg til de 3200 rutene i klatreføreren finnes det altså over 2000 til i appen. Vi stod og tenkte oss litt om, men det ble raskt åpenbart at vi skulle slå følge med noen trygge, erfarne klatrere nå som vi trengte å overvinne klatrefrykten og finne igjen klatreren i oss – han som hadde gått ned fra fjellet og gjemt seg på et mørkt sted.
Vi jobber oss oppover i terrenget. Det er glovarmt, men gleden over å være blant trygge, kjente mennesker gir oss en enormt god følelse. Vi åler oss inn mellom trær og andre klatrere før vi ankommer Gamos-feltet og Bouquet, gradert 5c. Jeg forsøker meg på led, og etter nærmere 40 minutters kamp kommer jeg meg opp de 20 meterne. Det koster, både fysisk og mentalt. Jeg er dritredd flere ganger, snakker til meg selv og klatrenaboene, tar pustepauser for å roe ned nervene – ledklatring føles fortsatt litt uggent. Men denne gangen er det noe som er annerledes: Jeg står ikke alene i det. Støtten kommer fra høyre og venstre, fra folk som heier, ser og løfter. Jeg får nyttig tips om å bruke beine mer og tenke mer på fotfeste enn hvor jeg skal plassere hendene. På toppen er det ikke bare gleden over å ha gått ruten som treffer meg, men følelsen av å ha fått troen tilbake. Fellesskapet bar oss denne dagen. De rause nordmøringene rundt oss hjalp oss ikke bare opp veggen, men tilbake til klatreren i oss. Tusen takk til dere – vi er evig takknemlig.
Da topptauet var satt, var det papsen sin tur. Vi var begge kanonfornøyde – men mest av alt lettet over å ha funnet tilbake til troen på oss selv.
Turen tilbake blir nok et lite klatreeventyr. Vi danser oss nedover en nydelig sti og bestemmer oss for å ta et bad i Middelhavet, før vi følger opp med en iskald Alfa (bare turister drikker Mythos, har vi bestemt oss for). Vi nyter sol, saltvann og gode minner – og kjenner at dagen har gitt oss mer enn bare meter i veggen.
Etter en god stund i solen er det på tide å vende snuten tilbake. Vår faste taxisjåfør Mickail – en helt nydelig fyr som elsker å prate – henter oss og kjører oss til stedet med den beste souvlakien. Vi blir ikke skuffet. På taket hos Jacks nyter vi nok en kald Alfa, solnedgangen og et hav av mat. Prisene her nede er svært overkommelige, menneskene er fantastiske, og stemningen er autentisk og helt nydelig. Det hjelper nok også at vi er tidlig i sesongen – kanskje er smilet litt bredere før høsttravelheten setter inn.
Da vi ruslet hjemover etter middag, kjente jeg at dagen hadde lagt seg i kroppen på en annen måte enn da vi våknet om morgenen. Vi var ikke lenger bare preget av gårsdagens støkk, men bar med oss vissheten om at mot kan lånes i fellesskap, og at troen kan klatres frem igjen. Det var en stille, god takknemlighet i det – over dagen vi hadde hatt, menneskene vi hadde møtt, og over å få dele alt dette med pappsen. Med den følelsen i kroppen gikk vi neste dag inn i et nytt kapittel av eventyret: vår første kursdag i multipitch.
Les Dag 3 – Første akt med vår franske fjellregissør