Etter noen dager på Kalymnos trodde vi at vi begynte å få taket på uteklatringen. Så møtte vi Axel. På én dag lærte vi at det å klatre ute handler om langt mer enn å komme seg opp en fjellvegg.
En nervøs morgen
Jeg sov dårlig den natten.
Ikke fordi sengen var dårlig eller hotellet var bråkete. Det var én tanke som stadig kom tilbake:
Hva var det egentlig jeg hadde sagt ja til?
Da jeg bestilte turen, hadde ordet multipitch bare vært et spennende ord – noe erfarne klatrere drev med. Vi hadde sett bilder av dem høyt oppe i fjellsidene og lest at de beveget seg fra standplass til standplass, flere taulengder over bakken.
Det var noe ved hele opplegget jeg hadde hatt lyst til å prøve.
Nå var det plutselig alvor.
Jeg visste hvor lite jeg egentlig kunne om dette. Og det var én tanke som stadig kom tilbake:
Det var jeg som hadde bestilt dette kurset – ikke jeg og Eirik.
Jeg begynte å lure på om jeg hadde dratt ham med på noe ingen av oss helt forsto rekkevidden av.
«Hvordan foregår egentlig dette?»
Over frokosten kom spørsmålet.
– Du, hvordan foregår egentlig dette kurset?
Jeg satte fra meg kaffekoppen.
– Sånn som jeg har forstått det, skal vi først lære å bygge standplasser. Når én taulengde er klatret, skal vi sikre hverandre derfra før den neste starter.
Eirik nikket.
– Så vi klatrer ikke hele veggen i ett strekk?
– Nei. Vi deler den opp. Én taulengde av gangen.
Jeg fortalte at planen visstnok var å klatre rundt fem taulengder dagen etter.
Det ble stille noen sekunder.
– Det høres ganske høyt ut, sa han.
– Ja … det gjør egentlig det.
Vi visste fortsatt ikke helt hva vi hadde begitt oss ut på.
Men vi skulle lære.
Vår franske fjellregissør
Vi gikk opp den bratte veien ovenfor hotellet hvor Axel hadde bedt oss møte ham.
En hvit varebil sto parkert langs veien. Ved siden av sto en høy, tynn fyr i trettiårene.
Han smilte og rakte fram hånden.
– Hi. I’m Axel.
– Ready?
Vi nikket.
– Good. Let’s go.
Så bar det opp mot fjellet.
Først sikkerhet – så klatring
Vi gikk mot Grande Grotta, men Axel fortsatte forbi de imponerende veggene vi hadde beundret de foregående dagene.
Etter hvert kom vi til en langt lavere vegg.
Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket.
Var det hit vi skulle?
Axel smilte.
– First safety. Then climbing.
Det var første gang han fortalte oss hva de neste timene egentlig skulle handle om.
Vi la fra oss sekkene. Axel tok fram tau og utstyr og begynte å vise oss hvordan vi skulle bygge standplasser.
Han holdt ikke lange foredrag. Han viste.
Så fikk vi prøve.
Når vi gjorde noe feil, stoppet han oss. Viste på nytt. Lot oss prøve igjen.
Etter noen minutter ba han meg bygge den første standplassen alene.
Jeg gjorde det slik jeg trodde var riktig.
Axel studerte oppsettet. Så tok han rolig den ene karabineren mellom fingrene, snudde den og ga den tilbake til meg.
– Again.
Ikke mer.
Ingen kritikk.
Bare ett ord.
Jeg begynte på nytt.
Da skjønte jeg at dette kurset ikke handlet om å få det nesten riktig.
Det handlet om å gjøre det riktig – hver eneste gang.
Vi ble nybegynnere igjen
Det gikk ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var noe helt annet enn vanlig klatring.
Å klatre var én ting.
Å bygge en trygg standplass var noe annet.
Hvert tau. Hver karabin. Hver bevegelse hadde en hensikt.
Axel stilte stadig det samme spørsmålet:
– Why?
Hvorfor valgte du den karabineren, eller hvorfor står du akkurat der? Hvorfor gjør du dette først?
Han ga oss sjelden svaret med en gang. Han ventet. Lot oss tenke. Når vi selv fant løsningen, nikket han.
– Better.
Det var en enkel undervisningsform, men den fungerte.
Vi lærte ved å gjøre.
Ansvar føles annerledes ute
Etter hvert fikk vi prøve en kort taulengde. Ikke for å komme høyt, men for å bruke det vi nettopp hadde lært.
Plutselig var selve klatringen nesten kommet i bakgrunnen. Tankene var opptatt med noe helt annet.
Hvor skulle standplassen være?
Hvordan skulle tauet organiseres?
Hva gjorde Eirik?
Hva var mitt ansvar?
Det føltes som om vi hadde begynt på en ny gren av klatringen. Vi var nybegynnere igjen.
Og egentlig var det en ganske god følelse.
For første gang forsto jeg hvor mye som faktisk ligger bak en trygg multipitch-klatring. Det handler ikke bare om å kunne klatre graden. Du må også kunne håndtere tau, standplasser, sikring og beslutninger underveis.
Det er et helt annet ansvar enn det du møter på en vanlig innendørsvegg.
En lærer som lot oss finne svarene selv
Da vi tok lunsjpause, så Eirik bort på meg.
– Det var ikke helt dette jeg hadde sett for meg.
Jeg smilte.
Jeg hadde lest mye om multipitch før vi reiste og trodde derfor at jeg var ganske godt forberedt.
Etter noen timer med Axel forsto jeg hvor lite det egentlig betydde.
Han hadde kontroll på dagen uten å gjøre noe stort nummer ut av det.
Han visste når vi trengte et råd.
Når han skulle være stille.
Når vi måtte få gjøre feil.
Og når han måtte gripe inn.
Først lenge etterpå forsto jeg hva som gjorde undervisningen hans så effektiv. Han ga oss ikke bare svarene, han fikk oss til å finne dem selv.
Axel var vår franske fjellregissør.
Fra klatrevegg til fjell
På vei tilbake til hotellet tenkte jeg på hvor annerledes dagen hadde vært enn det jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde trodd at et klatrekurs først og fremst skulle handle om å klatre. I stedet hadde vi brukt store deler av dagen på alt rundt klatringen.
Og kanskje var det nettopp dette som var den viktigste lærdommen. Når du går fra inneveggen til fjellet, tar du med deg klatreferdighetene dine – men du må også lære en hel del nytt. Fjellet gir deg ikke ferdige standplasser. Det forteller deg ikke hvor du skal gå. Og det gir deg ingen garanti for at forholdene er slik du forventet. Du må kunne vurdere situasjonen selv, og det gjør uteklatring mer krevende.
Men også mer interessant.
Et annet tempo
Om kvelden fant vi en taverna som lå i flere nivåer ned mot sjøen.Vi satte oss øverst, med utsikt over vannet. Det var først da Eirik tok opp mobilen for å sjekke klokken, at han oppdaget at den fortsatt var på lydløs.
Han lo.
– Jeg tror ikke den har ringt én eneste gang siden vi kom hit.
Det fikk oss begge til å tenke.
Hjemme var telefonen nesten en del av kroppen hans. Jobb, kunder, møter, meldinger og tre jenter som skulle hentes, kjøres og følges opp. Her var dagene styrt av solen, klatringen og neste måltid. Resten fikk vente. Ingen av oss sa det høyt der og da. Men vi kjente det begge.
Dette var et tempo vi hadde savnet uten å ha vært klar over det.
Det vi lærte
Den dagen lærte vi egentlig to forskjellige ting.
Den første handlet om ute:
Klatring på fjellet krever mer enn bare klatreferdigheter. Sikkerhet, planlegging, tauarbeid og gode beslutninger blir en del av opplevelsen.
Den andre handlet om livet:
Når du forlater det vante, kan du bli nybegynner igjen. Det kan være ubehagelig, men også befriende. Du må lære, lytte og stole på andre.
Og kanskje er det nettopp derfor uteklatring kan gi mer enn bare nye klatreruter.