Når du ikke orker å trene – hvorfor føles klatring annerledes

Når motivasjonen ikke bare er “lav”

Det finnes perioder der det ikke handler om disiplin eller viljestyrke. Du vet at du “burde” trene, men kroppen og hodet samarbeider ikke. Kanskje du er sliten. Kanskje alt føles litt tungt. Eller kanskje du bare er lei av hele greia.

For mange føles trening som noe man må presse seg gjennom. Man skal gjennomføre et program, telle repetisjoner, holde tempoet oppe. Det kan fort bli enda en ting på lista over ting man ikke helt får til.

Og jo mer man kjenner på det, jo vanskeligere blir det å komme i gang igjen.

Problemet er ikke deg – det er opplevelsen

Det er lett å tenke at det er noe galt med motivasjonen. At man bare må “ta seg sammen”. Men ofte handler det ikke om deg i det hele tatt – det handler om hvordan trening oppleves.

Hvis trening føles monotont, krevende og litt meningsløst der og da, er det helt naturlig å vegre seg. Spesielt hvis man i tillegg føler seg utilpass, overvåket eller sammenlignet med andre. Mange opplever treningssenter som nettopp det – forutsigbart, repetitivt og litt sosialt krevende. Da er det ikke så rart at man trekker seg unna.

Hva om bevegelse ikke føles som trening?

Klatring skiller seg ganske tydelig fra mye annen trening. Ikke fordi det nødvendigvis er lettere – men fordi det oppleves annerledes.

Når du klatrer, handler det ikke om å gjennomføre et sett eller holde en bestemt intensitet. Du står foran et problem: en rute på veggen. Oppgaven er å finne en vei opp. Det gjør noe med hvordan du tenker.

I stedet for å fokusere på kroppen som skal yte, flyttes oppmerksomheten til noe konkret og visuelt. Hvor kan du sette foten? Hvordan kan du nå neste tak? Hva skjer hvis du prøver en annen løsning? Plutselig er du ikke i en treningsøkt. Du er i en slags oppgave.

Du kan starte uten å være i form

En vanlig tanke er at man må komme i bedre form før man prøver noe nytt. Spesielt noe som ser fysisk krevende ut, som klatring. Men det er litt misvisende.

Det finnes ruter på alle nivåer, også for helt nybegynnere. Du trenger ikke å klare noe spesielt for å begynne og du trenger heller ikke å være sterk. Heller ikke å vite hva du driver med. Faktisk er det helt normalt å være usikker, famlende og litt klønete i starten – og det er litt av poenget.

Det er lov å stoppe når du vil

En annen forskjell er tempoet. I mange treningsformer er det en forventning om å holde det gående. Fullføre økta. Ikke gi seg halvveis. Det kan fort bli en barriere i seg selv.

I klatring er det annerledes. Du prøver en rute. Kanskje du kommer halvveis. Kanskje du faller av. Så går du ned, hviler litt, og prøver igjen – eller noe annet. Det er ingen som følger med på hvor mye du gjør. Ingen som teller. Ingen som forventer progresjon fra økt til økt. Du kan være der i 20 minutter eller to timer.

Begge deler er helt greit.

Små øyeblikk av mestring

Selv om du ikke “trener hardt” i tradisjonell forstand, skjer det noe viktig. Du får små øyeblikk der ting plutselig fungerer,  når et tak du ikke trodde du kom til å nå. Du finner en løsning som funker og kommer litt lenger enn sist.

Det er ikke store prestasjoner. Men de er konkrete, og de føles. Og for mange er det nettopp disse små øyeblikkene som gjør at man får lyst til å komme tilbake. Ikke fordi man må – men fordi det var litt fint.

Mindre fokus på hvordan du ser ut

For noen er ikke selve treningen det vanskeligste – men miljøet rundt. Speil, kroppsfokus, sammenligning. Følelsen av å ikke passe helt inn.

Klatremiljøet oppleves ofte annerledes. Det betyr ikke at det er perfekt, men fokuset er mindre på hvordan kroppen ser ut, og mer på hva den gjør. Folk er opptatt av ruter, bevegelser og løsninger. Det er rom for å være ny. Det er rom for å prøve og feile. Og det kan gjøre det litt lettere å møte opp, spesielt hvis terskelen allerede er høy.

En pause i hodet, ikke bare aktivitet for kroppen

Noe av det mange legger merke til, er hvordan klatring påvirker hodet. Når du står på veggen, er det vanskelig å tenke på alt mulig annet. Oppmerksomheten trekkes inn i det du gjør der og da. Det blir en slags pause fra resten. Ikke nødvendigvis fordi du prøver å “koble av”, men fordi du må fokusere. Og når du er ferdig, kan det føles litt roligere og litt klarere. Ikke dramatisk – men merkbart.

Du trenger ikke å gjøre det “riktig”

Det er lett å tenke at man må ha en plan. At man må gjøre ting riktig for at det skal telle. Men hvis målet bare er å bevege seg litt mer, kjenne kroppen litt, og kanskje få en liten pause i hodet – så holder det lenge å bare møte opp og prøve. Du trenger ikke å optimalisere noe. Du trenger ikke å forstå alt.

Det holder å være nysgjerrig.

Kanskje det bare er et annet sted å begynne

Klatring er ikke løsningen på alt. Og det er ikke for alle. Men for noen kan det være en annen inngang. Et sted der bevegelse ikke føles som et krav, men som noe man utforsker litt forsiktig.

Hvis du kjenner deg igjen i det å ikke orke å trene, betyr det ikke nødvendigvis at du ikke vil bevege deg. Kanskje det bare betyr at du ikke har funnet noe som føles riktig ennå. Og det er et helt greit sted å være.

Aktuelle artikler

• Klatring som pause i hodet – ikke bare trening for kroppen
• Du trenger ikke være sterk for å begynne å klatre
• Det er lov å være dårlig i klatring – det er faktisk hele greia
• Hvordan begynne med klatring? Slik starter du trygt