Det er lett å glede seg til noe som ligger langt fram i tid.
En ny klatretur. En vanskeligere rute. Et kurs man lenge har hatt lyst til å ta. Så lenge det fortsatt er en stund til, er det gjerne forventningen som fyller mest. Vi ser for oss hvordan det skal bli, og tenker mindre på hva som faktisk skal til for å komme dit.
Så kommer dagen.
Plutselig er det ikke lenger en idé eller en drøm. Det skal skje.
Slik hadde jeg det på Kalymnos. Vi hadde reist dit blant annet for å lære multipitch – klatring over flere taulengder. Hjemme hadde det vært en spennende tanke. Nå var kursstart bare noen timer unna.
Plutselig kjentes det hele annerledes.
Når drømmen blir virkelig
Det er noe merkelig med utfordringer vi gleder oss til.
På avstand ser vi gjerne mulighetene. Når vi kommer nærmere, ser vi også det som kan gå galt.
På hotellrommet kvelden før kurset begynte, dukket spørsmålene opp. Hvordan ville dette egentlig bli? Ville vi mestre det? Hva hadde vi begitt oss ut på?
Jeg hadde lest om standplasser, taulengder og rappellering. Forberedelsene var gjort, men forskjellen mellom teori og virkelighet opplevdes likevel ganske stor.
Først da utfordringen sto rett foran oss, kjente jeg virkelig på hvor mye jeg ikke visste.
Kanskje er det nettopp dette som skjer når en utfordring går fra å være en drøm til å bli virkelighet. Vi får øye på avstanden mellom det vi ønsker å gjøre, og det vi faktisk føler oss i stand til å gjøre.
Trygghet kommer ikke alltid først
Mange venter på å føle seg klare før de prøver noe nytt.
Det er forståelig. Vi vil gjerne ha litt bedre form, litt mer kunnskap eller litt mer erfaring først. Når vi bare føler oss litt tryggere, skal vi begynne.
Men trygghet fungerer ikke alltid slik.
I mange situasjoner er trygghet noe vi bygger gjennom erfaring. Vi lærer ved å gjøre, og vi får erfaring ved å begynne.
Ingen blir helt trygg på en ny aktivitet før de har prøvd den. Heller ikke i klatring.
Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal kaste oss ut i utfordringer vi ikke har forutsetninger for å håndtere. Det finnes en viktig forskjell mellom å utfordre seg selv og å ta unødvendig risiko.
På Kalymnos var vi nettopp avhengige av at noen med erfaring kunne hjelpe oss med å ta denne forskjellen på alvor.
Utvikling krever at vi beveger oss litt utenfor det kjente
En ny utfordring trenger ikke være stor for å være betydningsfull.
Det kan være en rute som er litt vanskeligere enn det du vanligvis klatrer. Kanskje handler det om å prøve en ny klatreform, delta på et kurs eller klatre et sted du ikke kjenner.
Utfordringen bør være stor nok til at du må lære noe, men ikke så stor at den blir overveldende.
På Kalymnos var avstanden mellom det kjente og det ukjente ganske tydelig. Vi hadde erfaring fra klatring, men flertaulengder var noe annet. Det innebar nye oppgaver og et større ansvar enn vi var vant til.
Nettopp derfor var det viktig at vi ikke skulle lære alt på egen hånd.
Noen ganger trenger vi noen som tror på oss
En viktig del av opplevelsen på Kalymnos var at vi ikke sto alene med usikkerheten.
Guiden vår, Axel, visste mer enn oss. Han kunne vurdere situasjonen, se hva vi var klare for og gradvis gi oss mer ansvar.
Det betydde ikke at han fjernet utfordringen.
Tvert imot.
Han lot oss møte den selv, men innenfor rammer som gjorde det mulig å lære.
På den andre kursdagen fikk jeg beskjed om å lede den første taulengden. Det ga et lite sug i magen. Samtidig var det et tydelig signal om at han mente jeg var klar for oppgaven.
Den kombinasjonen er interessant.
Vi trenger ikke alltid å være helt trygge før vi prøver. Noen ganger trenger vi bare å vite at noen med erfaring har vurdert situasjonen og mener at vi kan ta neste steg.
Frykt betyr ikke nødvendigvis at vi bør stoppe
Frykt og usikkerhet har en viktig funksjon. De kan gjøre oss oppmerksomme på at noe krever konsentrasjon, kunnskap eller forberedelse.
I klatring bør vi ikke forsøke å ignorere slike signaler.
Samtidig er det forskjell på å kjenne frykt og å være i en situasjon vi ikke bør være i.
Noen ganger forteller frykten oss at vi mangler kunnskap eller erfaring. Da bør vi stoppe opp og skaffe oss det vi trenger.
Andre ganger vet vi egentlig at situasjonen er håndterbar, men kroppen reagerer likevel med uro fordi den er uvant.
I trygge rammer kan det å gjennomføre være det som gjør terskelen litt lavere neste gang.
Det var noe av det vi opplevde på Kalymnos. Det som hadde virket stort på avstand, ble mer håndterbart etter hvert som vi fikk erfaring med oppgavene.
Komfortsonen flytter seg ikke av seg selv
Utvikling skjer sjelden gjennom ett stort sprang.
Oftere skjer den gjennom en rekke mindre steg.
En ny rute. En ny bevegelse. En litt vanskeligere oppgave. Et kurs. Et sted vi ikke har klatret før.
Hver gang vi møter noe som er litt utenfor det kjente, får vi mulighet til å utvide erfaringen vår.
Det betyr ikke at vi hele tiden skal presse grensene våre.
Noen ganger er det riktige valget å la være.
Likevel kan det å alltid vente til alt føles trygt og kjent bety at vi venter på en trygghet som først kan oppstå etter at vi har prøvd.
Det viktigste kan være å ta det første steget
Når jeg tenker tilbake på kvelden før kurset på Kalymnos, er det ikke usikkerheten jeg husker best.
Det er morgenen etter.
Vi sto opp. Spiste frokost. Møtte guiden. Og begynte.
Spørsmålene var fortsatt der. Vi var fortsatt nybegynnere på dette området. Likevel hadde vi gått fra å tenke på hva som kunne skje, til faktisk å lære hvordan det skulle gjøres.
Det er en viktig forskjell.
Tankene kan gjøre utfordringen større enn den faktisk er når vi står foran noe nytt. Først når vi begynner, får vi tilgang til den erfaringen som gjør det mulig å vurdere situasjonen på nytt.
Det første steget løser ikke alt.
Men det gir oss informasjon vi ikke kunne fått på forhånd.
Frykt kan være en del av utviklingen
Kanskje er det derfor frykt ikke alltid bør forstås som et tegn på at vi ikke er klare.
Noen ganger er den et tegn på at vi står foran noe som betyr noe for oss.
Det avgjørende er hva vi gjør med den.
Vi kan undersøke hva vi faktisk er usikre på. Skaffe mer kunnskap. Be om hjelp. Redusere utfordringen. Eller bestemme oss for at tidspunktet ikke er riktig.
Andre ganger kan vi oppdage at vi faktisk er klare til å prøve.
På Kalymnos lærte jeg at det ikke nødvendigvis er når frykten forsvinner at utviklingen begynner.
Den kan begynne idet vi møter den på en måte som gjør det mulig å gå videre.
Ikke alene. Ikke uten forberedelse. Men ett steg om gangen.
