Jeg har alltid vært fascinert av fjellet – vært nysgjerrig på de som har dratt på ekspedisjoner til høye og fjerne fjell. Klatring har jeg alltid sett på som noe mystisk og noe langt utenfor min rekkevidde, egentlig ikke som en del av ønskelisten min heller – men min 73 år «unge» far ville det annerledes.
Jeg har hatt opplevelser hvor høydeskrekken har tatt fra meg flere gode naturopplevelser – jeg elsker å gå i fjellet og identifiserer meg som et friluftsmenneske, ikke nødvendigvis i klasse med Lars Monsen eller Børge Ousland, men fjellet og naturen er det jeg oppsøker når jeg skal hente energi og trenger å resette meg.
Nå er jeg snart 50 – og inne i min 7. uke som klatrer – eller i alle fall 7. uke med klatring. Med 1–2 økter i uken sammen med pappsen har utviklingen vært bratt, type 9a bratt – men takket være vår fantastiske klatre-PT Ben har reisen vært trygg og naturlig. Jeg har fått meg nye venner gjennom innføringskurs i Vestveggen, brattkortet ble ordnet mandag denne uken, og på torsdag ettermiddag satte pappsen og jeg oss i bilen til Gardermoen for å rekke flyet til Kalymnos fredag morgen kl 06.
Øyen Kalymnos ble jeg introdusert for under en middag 2. påskedag, hvor mamma spurte: «Kan ikke du heller være med din far til Kalymnos enn meg?»….. Cathrine (min kone) og jeg så på hverandre, sjekket kalenderen, og dermed var det gjort – jeg måtte lære å klatre på noen få uker, ikke minst overvinne høydeskrekken som inntraff bare to meter opp i veggen.
Siden har jeg lest meg opp på stedet – Kalymnos er med sine i overkant av 5000 boltede ruter regnet som klatreverdens Mekka, og jeg skulle ankomme som en slags forvirret konvertitt som knapt kjenner religionen, og langt mindre hva jeg hadde begitt meg ut på.
Etter biltur fra Bergen til Gardermoen gjennom natten og en strabasiøs flytur hvor vi ble 12 timer forsinket til Kos, og ikke rakk båten over til Kalymnos, fikk vi oss i alle fall noen få timer på øyet før avreise mot båten kl. 06.45 lørdag morgen.
På en cocktail av spenning, frustrasjon og adrenalin ankom vi hovedstaden på Kalymnos, Pothia, regnfullt på linje med hjembyen Bergen – vi følte oss hjemme. I det vi setter oss på bussen, er det en i klatregjengen fra Kristiansund som spøker med at nå får vi sikkert noen problemer med bussen også – lite visste vi hvor rett hun skulle få. Rett rundt svingen var veien sperret – oversvømmelse grunnet regn.
Cecilie Skog, som var på tur med Klatreeventyr, kunne informere fra tilskuerplass om at vi kunne belage oss på 30–60 minutters pause. Noen rusleturer og nysgjerrige blikk senere kunne vi ta plass i bussen igjen – endelig kunne vi dra over fjellet, til vestsiden av øyen og til vår trygge havn Myrties.
Etter innsjekk på hotell Zephyros og en kort runde i sentrum av Masouri kunne vi endelig ta fatt på det virkelige eventyret. Med sekken fylt av alt mulig klatreutstyr, mat, vann, bars, klær, GoPro, men viktigst av alt – Føreren! Den mystiske føreren. Da Cecilie spurte meg om vi hadde klatrefører tidligere på reisen, antok jeg at det var et menneske hun refererte til, altså guiden vi hadde leid … men neida, det var en slags helligskrift for folk med kalk på fingrene.
En klatrefører er i praksis kartet eller en guide til rutene, graden, anmarsjen og hva slags utstyr som trengs. Kort sagt: helt avgjørende når man er fersk og prøver å forstå hvor man faktisk har havnet. I dette tilfellet en bok og en app med 5200 godteposer for den som liker denslags snop.
Mens de andre kom med scooter og kalkstøv i auraen, kom vi med taxi og nybegynnerpuls til vårt første møte med kalymnisk fjell. Vi blir kjørt til hotellet til våre nye venner fra Kristiansund, som er nede her for 11. gang. På Kalymnos virker det som om nordmenn formerer seg raskere på crag enn hjemme i køen på Gardermoen. Anmarsjen til stedet vi skulle klatre er akkurat som Nordmøre – bratt og nydelig. Vi skal opp til Afternoon-feltet, eller craget som det heter på fagspråket. Igjen: Jeg trodde våre venner fra Kristiansund snakket om ettermiddagsklatring da de nevnte Afternoon, og det var det jo for så vidt, men de mente altså klatrefeltet.
Vi ankommer først den berømte og fryktinngytende Grande Grotta, som er selve symbolet på Kalymnos, men her er det ruter for de som har viet litt mer tid enn seks uker til klatrelivet sitt. Etter å ha blitt blåst i bakken over hva som er fysisk mulig for mennesker, er det på tide å ta fatt. Vi går litt ned igjen og runder det venstre hjørnet på Grande Grotta, der kommer vi til Afternoon-craget. Vi har pekt oss ut noen enklere ruter i kategori 4c. Der oppe treffer vi på den nydelige gjengen fra Kristiansund, og vi blir med ett godt tatt imot. Jeg får ikke rost klatremiljøet nok for den inkluderende kulturen – det er ikke annet enn backing og velmente råd fra den kanten, en helt ubeskrivelig god følelse når man er helt fersk og aldri har klatret ute.
Vi klatrer en 4c som heter Megaburger og føler på mestring, glede og ekstrem spenning. Det er mer enn spennende å klatre på led, og det tar et par turer på samme rute før undertegnede føler seg klar for neste nivå. Megaburger var i alle fall et passende førstevalg – lett å like, litt mye å gape over, og akkurat saftig nok til at jeg fikk mersmak.
Vi blir tipset om Yo Yo, men den var opptatt av våre venner fra Nordmøre, så da forsøker jeg meg på nabogutten, Hibiscus, gradering 6a. Navnet var botanisk. Opplevelsen var mer eksistensiell. For 2. klatretur ute er det nok litt i overkant for meg, spesielt på led, men jeg setter i gang. Det begynner bra, og jeg har god kontroll. Idet jeg kommer opp til 3. bolt, begynner ruten å bli mye mer eksponert, og jeg ser plutselig 30 meter ned og har utsikt rett ned i havet 250 meter under meg … Her må jeg virkelig jobbe med hodet. Jeg får besøk av en fra naboruten og lar henne gå foran meg, det føles veldig godt å ha noen norske å snakke med der oppe for moralen.
Etter hvert kommer jeg meg videre, og litt over halvveis opp den 25 meter lange ruten kommer jeg til et område som krever en del av meg – selve cruxet. Jeg blir veldig usikker på hvordan jeg skal komme videre og begynner å bli redd. Jeg forsøker mange ulike posisjoner, men kommer ikke helt videre. Jeg tar en god pause, men så begynner venstrefoten å skjelve som om det var Elvis som stod der oppe, jeg kjenner enda mer på frykten for å falle, det er høyt, det er skremmende, og det raser en del tanker gjennom hodet mitt.
Men jeg må bare forsøke. Jeg kalker hendene og strekker meg så langt (og det er ikke så langt) jeg er opp med venstre hånd – og der skjer det. Jeg er så sliten i underarmene og fingrene, og det er umulig å unngå … taket glipper og jeg faller ca. tre meter, et fysisk helt fint fall, som vi har trent på under kurset og ellers, men mentalt var det tøft. Jeg har 60 meter under meg og kjenner på at dette var skremmende. Men jeg vil ikke gi meg, så jeg kaver meg opp igjen. Gjør noen kraftfulle pusteøvelser med magen, lukker øynene og jobber med meg selv. Det er utrolig hva litt mobilisering og fokus faktisk kan gjøre. Jeg kommer meg over dette punktet og jobber meg sakte, men sikkert mot toppen.
Jeg er over det som er cruxet på denne ruten, og jeg er tett på toppen. Der står jeg lenge og forsøker å nå de to siste boltene, men jeg er fysisk og mentalt helt utslitt, jeg tør rett og slett ikke – det var nok her hovedcruxet befant seg og det hører med til historien at selv de som har klatret i 40 år syntes denne er litt sketchy. Jeg sikrer meg inn på naboruten sitt topppunkt og begynner nedfiringen. Idet jeg har kommet et stykke ned, legger jeg merke til at tauet ligger over noen skarpe steiner. På dette tidspunktet blir jeg usannsynlig redd, men har ikke så mye annet valg enn å forsøke å komme meg trygt ned. Det går heldigvis bra, men et læringspunkt var å unngå denne typen eksponering for tauet og heller henge igjen en karabin eller to …
Som ivrig løper de siste årene har jeg følt på denne runners high-en. Dopaminet, endorfinene og adrenalinet i kroppen min etter å ha mestret noe så fysisk «umulig», men aller mest psykologisk langt, langt utenfor min komfortsone, er ubeskrivelig.
Med beina trygt plantet på bakken, fistbump med pappsen og det å pakke sammen utstyret i solen, der oppe med utsikten og vissheten om at nå er jeg i ferd med å kalle meg klatrer, er vanskelig å beskrive med ord. Turen ned til veien er bratt og steinete, men jeg følte meg som et overmenneske og nøt hvert eneste skritt, til tross for at kreftene ble tappet for hvert skritt jeg gikk.
Følelsen da vi gikk innover de trange, nydelige gatene og stoppet for en kald Alfa med utsikt, vil for alltid være med meg som et av mine store øyeblikk fra friluftslivet. Jeg har erobret mitt Trango – ikke en vegg i Pakistan, men en vegg i hodet – og jeg er kommet til klatrenirvana, om så bare for et øyeblikk. Slike øyeblikk må en sitte og kjenne på så lenge det er mulig.
Følg oss videre: Vi mistet grepet – og fant det igjen