Det er lett å måle utvikling i klatring. Vi kan notere hvilken grad vi klatrer, hvor mange ruter vi går, hvor høyt vi kommer, eller hvor lenge vi klarer å holde på. Tallene er nyttige. De gjør det mulig å se utvikling og finne nye utfordringer.
Men etter en klatretur til Kalymnos oppdaget vi at det vi husket best, hadde lite med tallene å gjøre.
Vi snakket om en bevegelse som endelig satt. Om en fot som ble plassert med større sikkerhet. Om et sted der vi tidligere ville ha gitt opp, men denne gangen fortsatte. Og om opplevelsen av å være en del av et miljø der vi fortsatt var nybegynnere.
Det fikk meg til å tenke over hva mestring egentlig er.
Graden er nyttig – men forteller ikke hele historien
Grader har en viktig funksjon i klatring. De gir oss en pekepinn på hvor krevende en rute er, og gjør det lettere å velge utfordringer som passer nivået vårt. De kan også hjelpe oss med å følge utviklingen over tid.
Problemet oppstår først når graden blir selve målestokken på hvor godt vi lykkes.
En klatrer kan gå en vanskeligere rute enn forrige måned uten å oppleve særlig glede eller læring. En annen kan bruke lang tid på en rute som på papiret er enkel, men samtidig gjøre et fremskritt som betyr mye for egen utvikling.
Det kan være første gang man tør å lede en rute. Første gang man klarer en bevegelse man har strevd med. Eller ganske enkelt at man våger å prøve igjen etter å ha mislyktes.
Graden sier noe om utfordringen. Den sier ikke nødvendigvis noe om hva klatreren måtte gjøre for å møte den.
De viktigste fremskrittene kan være nesten usynlige
På Kalymnos opplevde vi flere slike små øyeblikk.
En bevegelse som plutselig fungerte. En fot som ble satt med litt større presisjon. Et sted der vi tidligere ville ha gitt opp, men denne gangen fortsatte.
Ingen andre nødvendigvis la merke til det. Det ble ikke jublet, tatt bilder eller skrevet ned i en loggbok.
Likevel kunne slike øyeblikk være blant de viktigste på hele turen.
Det er noe grunnleggende ved læring som kommer til uttrykk her. Utvikling skjer ofte i små trinn. Vi merker ikke alltid forskjellen mens den skjer. Først senere oppdager vi at noe har forandret seg.
Kanskje beveger vi oss litt roligere, bruker føttene bedre. Og kanskje har vi blitt flinkere til å lese en rute eller til å stoppe opp og tenke før vi gjør neste bevegelse.
Det kan være vanskelig å måle.
Men det er like fullt utvikling.
Sammenligning kan gjøre det vanskeligere å se sin egen utvikling
På et sted som Kalymnos er det nesten umulig ikke å legge merke til hvor flinke andre er.
Klatrere beveger seg opp vegger som kan se imponerende ut, og noen klatrer grader som ligger langt utenfor det man selv er i nærheten av.
Det er lett å begynne å sammenligne.
Sammenligning kan selvfølgelig være inspirerende. Det kan vise oss hva som er mulig og gi oss noe å strekke oss etter. Men den kan også flytte oppmerksomheten bort fra vår egen utvikling.
Det vil alltid finnes noen som klatrer bedre enn oss.
Når vi aksepterer det, blir det lettere å stille et annet spørsmål:
Hva har jeg lært siden sist?
Da blir sammenligningen med andre mindre viktig. Vi kan i stedet sammenligne oss med den vi selv var for en stund siden.
En rute som tidligere virket umulig, kan plutselig være innen rekkevidde. Ikke fordi vi har blitt best, men fordi vi har blitt litt bedre.
Mestring handler også om å våge
Utvikling kan også være knyttet til noe som ikke synes i resultatet.
Kanskje har du lenge unngått en bestemt type bevegelse eller du har vært usikker på å lede en rute. Kanskje har du vegret deg for å prøve en rute fordi du er redd for å mislykkes.
Når du likevel prøver, har noe allerede skjedd.
Du trenger ikke nødvendigvis å lykkes for at forsøket skal ha verdi.
Det kan være nok at du gikk inn i situasjonen, gjorde et forsøk og oppdaget litt mer om hva du mestrer – og hva du fortsatt må lære.
Slik kan mestring være noe annet enn resultatet.
Den kan ligge i selve handlingen.
En god klatretur trenger ikke være den med flest topper
Før kunne jeg lett ha vurdert en vellykket klatretur ut fra hvor mange ruter jeg hadde klatret, eller hvilken grad jeg hadde klart.
I dag tenker jeg annerledes.
En god tur kan være en tur der jeg kommer hjem med nye erfaringer. Kanskje har jeg lært noe om klatring, oppdaget noe om hvordan jeg reagerer når noe blir vanskelig. Og kanskje har jeg møtt mennesker som har gitt meg nye perspektiver.
Eller kanskje har jeg ganske enkelt opplevd gleden ved å være helt til stede i det jeg holder på med.
Det er erfaringer som ikke lar seg omregne til en grad.
Men de kan være minst like viktige for hvorfor vi fortsetter å klatre.
Hva skal vi da måle?
Det betyr ikke at vi skal slutte å bruke grader eller andre mål på utvikling.
Tall og grader kan være nyttige verktøy. De kan hjelpe oss med å sette mål, følge utviklingen og finne passende utfordringer.
Men de bør være én del av bildet, ikke hele bildet.
Vi kan også spørre:
Hva har jeg lært?
Hva tør jeg nå, som jeg ikke turte tidligere?
Og hva gjør jeg bedre enn før?
Har jeg blitt tryggere, lært å håndtere en situasjon som tidligere gjorde meg usikker?
Og kanskje det viktigste:
Har jeg fortsatt glede av å holde på?
Disse spørsmålene gir et bredere bilde av utviklingen enn graden alene.
Mestring trenger ikke å synes for andre
Kanskje er dette noe av det fineste ved klatring.
Du kan ha en dag der ingen andre ser at du har gjort et stort fremskritt. Klatre en rute som ikke imponerer noen andre, men som representerer noe viktig for deg.
Du kan gjøre en bevegelse du har prøvd på mange ganger. Du kan våge å fortsette litt lenger. Eller du kan oppdage at noe som tidligere krevde mye konsentrasjon, nå begynner å komme naturlig.
Det trenger ikke applaus.
Det holder at du selv kjenner forskjellen.
På Kalymnos ble det tydelig for oss at det nettopp var slike øyeblikk vi tok med oss hjem. Ikke nødvendigvis de høyeste gradene, men erfaringene som fortalte oss at vi hadde utviklet oss.
Kanskje er det også en nyttig måte å se på mestring i resten av livet.
Vi teller gjerne det som er lett å telle. Men mye av det som betyr mest, lar seg ikke måle.
Klatring kan gi oss et konkret bilde på forskjellen.
