Sosial tilhørighet og inkludering
Til forskjell fra enkelte individuelle idretter, gir klatring ofte sosial tilhørighet og inkludering. Man klatrer gjerne i par (en klatrer, en sikrer) eller i grupper, og dette fordrer tillit og kommunikasjon mellom deltakerne. Forskning og erfaring viser at klatremiljøer ofte er inkluderende og støttende og man heier hverandre frem uavhengig av nivå. Det å overvinne utfordringer sammen kan styrke sosiale bånd og bygge nettverk. Ungdommene som deltok i forskningen fikk dekket de tre grunnleggende psykologiske behovene kompetanse, tilhørighet og autonomi.
Spesielt det å være del av et fellesskap med andre jevnaldrende og oppleve støtte og aksept, ble trukket frem som positivt. Klatringens kombinasjon av individuell progresjon og sosial samhandling gjør at inkludering skjer naturlig. Alle kan klatre ruter tilpasset sitt nivå side om side i samme vegg. Klatresentre og -klubber rapporterer ofte om et mangfold av utøvere hvor “alle er velkomne”. Dette reflekteres også i verdigrunnlaget til Norges Klatreforbund, der inkludering og likeverd fremheves som kjerneverdier. Klatresporten skal favne alle uansett alder, bakgrunn eller funksjonsnivå.
Klatring som terapi og inkluderingstiltak
Rundt om i verden har man tatt i bruk klatring som en del av helhetlige tiltak innen mental helse, rehabilitering og sosialt arbeid. Disse initiativene kobler ofte sammen kompetanse fra ulike fagfelt – som psykologi, fysioterapi, idrett og sosialfag – for å utnytte klatringens positive effekter.