De fleste har høydeskrekk, også klatrere. Men hvordan kan det da ha seg at de klarer å utsette seg for høyder likevel? Når vi spør dem, svarer de gjerne at de fortsatt har høydeskrekk, men at de har lært seg hvordan de hindrer frykten i å styre dem. De vet at de er trygge og klarer da å skyve bort irrasjonelle tanker som sier noe annet.
Gjør ting du er redd for, ofte, for det å overkomme frykt er noe av det beste som finnes!
Frykten lammer oss
Å kjenne på frykt er noe de fleste mennesker opplever i livet. Følelsen som kan lamme oss helt men som også er til hjelp slik at vi skjerper oss. Når vi kjenner frykt, er det som om alarmen for å overleve blir slått på og vi skjerper oss. Dette er instinkt som ligger i oss fra våre forfedre. Hvis vi ikke hadde kjent på frykt når vi kom i farlige situasjoner, ville vi trolig ikke skjerpet oss nok.
Nøkkelen til mestring
Det går som sagt fint an å lære seg hvordan man hindrer frykten i å styre oss. Ved å trene på det i trygge omgivelser, klarer vi å skyve bort irrasjonelle tanker som sier at dette er farlig. Gjør vi dette mange nok ganger, vil vi gradvis merke at vi klarer å styre frykten og ikke omvendt. Resultatet blir at vi klarer å pushe oss forbi det punktet som tidligere stoppet oss.
Ikke farlig – bare litt skummelt
Jeg hadde min sønn med i klatreveggen da han hadde merket akkurat det jeg beskriver i forrige avsnitt. På tur ved Bessegen med en kamerat låste det seg fullstendig. Som et mer enn gjennomsnitlig friluftsmenneske ville en slik utvikling sette en bråbrems på hans videre opplevelser. Nå skulle det kureres.
Han så oppover klatreveggen og jeg merket meg at han ikke følte seg komfortabelt. Jeg ba ham derfor å klatre bare noen få meter og gjøre seg kjent med den automatiske sikringen (autobelay). Deretter tok vi et par turer sammen litt lengre opp i veggen og ba ham bli vandt til å slippe seg ned. Han så ned mot gulvet og lurte nok på om faren var blitt «spinna gærn». Det er ikke farlig, sa jeg og slapp meg ned. Men det satt langt inne for ham å slippe seg, så han klatret ned.
Vi fortsatte å småprate og ble snart klar for å prøve igjen, denne gangen ikke så høyt. Da jeg så at han lyste opp etter å ha sluppet seg ned, visste jeg at han var på vei.
Et lite steg om gangen
Å gå videre herfra handler om å ta små steg om gangen, kjenne at vi føler oss trygge. Etterhvert løsner grepet som frykten har i oss og vi skifter fokus. Min sønn hadde som mål å klare å komme til toppen av den 10m høye veggen i løpet av kvelden. En stund så det ut for at han ikke kom seg lenger en ca halvveis. Men vi stresset ikke med det, og småpratet både på gulvet og i veggen.
Vi var kommet et godt stykke opp i veggen og jeg la jeg merke til at han ikke så ned i gulvet lenger, men hadde fokus på neste grep over oss. Jeg så opp og skjønte at nå ville han klare det. «Du har bare 1,5 m igjen til toppen», sa jeg. Han så opp og smilte. Noen sekunder seinere var han der. Han hadde nådd målet – lenge før han hadde trodd, selv om det buttet i mot en stund.
Det er fortsatt et stykke vei å gå. Men jo mer vi tør å møte det som er ubehagelig, jo nærmere kommer vi målet. Frihet!
Les også Hvordan overvinner vi frykt