Noen reiser handler om å komme seg bort – andre om å komme nærmere seg selv. Fra høydeskrekk og nybegynnernerver til mestring, vennskap og eventyr i klatreverdens Mekka. Da vi satte kursen mot Kalymnos, var det ikke bare en klatretur vi la ut på. Det var starten på en reise fylt av usikkerhet, mestring, vennskap, latter, slit og opplevelser som kommer til å sitte i kroppen lenge etter at kalkstøvet er vasket bort.
For den ene av oss var klatring fortsatt et ganske nytt bekjentskap. Bare noen få uker tidligere hadde høydeskrekken satt klare grenser for hva som føltes mulig. Nå ventet en gresk øy med tusenvis av klatreruter, bratte kalksteinsvegger og et rykte som verdens kanskje mest ikoniske klatredestinasjon. Det føltes spennende – men også litt absurd.
Reisen som nesten ikke begynte
Som mange gode historier startet også denne med motgang. Forsinkelser, lange reisedøgn og uventede hindringer gjorde at vi ankom Kalymnos nesten ett døgn seinere enn planlagt. Da vi endelig satte føttene på øya, møtte vi regn, oversvømte veier og bussproblemer. Ikke akkurat postkortversjonen av Hellas, men kanskje var det nettopp derfor vi følte oss hjemme. Fra Bergen til Kalymnos var det tross alt ikke så stor forskjell på været akkurat den dagen.
Da vi omsider kom fram til Myrties og fikk utsikt over de karakteristiske fjellene som reiser seg over Masouri, var all frustrasjon glemt. Nå ventet det vi hadde reist for. Klatringen.
Første møte med Kalymnos
For en fersk klatrer kan Kalymnos være overveldende. Overalt ser man mennesker som beveger seg tilsynelatende uanstrengt opp vertikale vegger. Scootere fylt med tau og klatreutstyr suser mellom feltene. Samtalene handler om grader, crag og prosjekter som om det skulle være verdens mest naturlige språk.
Vi følte oss nok litt som turister i en kultur vi ennå ikke helt forsto. Men akkurat det som kanskje overrasket mest, var hvor inkluderende miljøet var. På vårt første klatrefelt møtte vi erfarne norske klatrere som delte råd, erfaringer og oppmuntring uten å blunke. Ingen brydde seg om hvilke grader vi klatret. Ingen var opptatt av prestisje – det handlet om opplevelsen.
Da den første ruta var unnagjort og føttene igjen stod trygt på bakken, kom følelsen som skulle følge oss gjennom hele turen: mestring. Ikke fordi ruta var vanskelig, men fordi vi våget.
Da vi mistet grepet – og fant det igjen
Ingen klatretur går bare oppover. Allerede de første dagene fikk vi erfare hvor mye av klatring som faktisk skjer mellom ørene. Det handler ikke bare om styrke eller teknikk, det handler om tillit. Til utstyret, partneren og egne vurderinger.
Noen ganger handler det om å stå stille flere meter over bakken og prøve å overbevise seg selv om at man faktisk klarer neste flytt. Andre ganger handler det om å akseptere at dagen ikke blir som planlagt. Vi møtte utfordringer som tvang oss til å justere forventningene. Klatringen gikk ikke alltid slik vi hadde sett for oss. Men hver gang vi måtte ta et steg tilbake, oppdaget vi noe annet – at fremgang ikke nødvendigvis måles i høyde. Den måles ofte i motet til å prøve igjen.
Den franske fjellregissøren
På dag tre fikk vi hjelp av en erfaren fransk guide som raskt ble omtalt som vår egen fjellregissør. Han så ting vi ikke så. Små justeringer i fotarbeid. En mer avslappet kroppsholdning. Bedre flyt mellom bevegelsene. Det som virket umulig fra bakken, ble plutselig oppnåelig når noen viste vei.
Men den største lærdommen handlet kanskje ikke om klatreteknikk. Den handlet om perspektiv. Mestring kommer sjelden av å presse hardere. Ofte kommer den av å bevege seg smartere, stole mer på prosessen og bruke energien der den faktisk trengs.
For en nybegynner var det en verdifull påminnelse.
Hviledag med tau i hånden
Etter flere dager med intense inntrykk og ømme underarmer var det på tide med hviledag. Men hviledager på Kalymnos er sjelden helt fri for klatring. Tauene blir fortsatt med i sekken. Kameraet får litt mer oppmerksomhet. Tempoet senkes. Plutselig får man anledning til å se øya på en annen måte.
De hvite husene langs kysten. Det turkise havet. Geitene som beveger seg uanstrengt i terreng som ville fått de fleste mennesker til å snu. Vi oppdaget at klatring på Kalymnos handler om langt mer enn rutene. Det handler om stemningen. Om menneskene. Om livet mellom klatreøktene. Hviledagen ga oss rom til å ta inn alt sammen.
Fem taulengder til lykke
Turens store høydepunkt kom på dag fem. Bokstavelig talt. Det var eksamen. Multipitch – fem sammenhengende taulengder opp fjellet på 120 meter. For en som bare hadde klatret i noen få uker tidligere, ville dette virket utenkelig før avreise. Nå stod vi der. Sele på. Tau klart. Blikket rettet oppover. Multipitch er noe helt annet enn vanlige enkeltruter. Man beveger seg gradvis oppover fjellsiden, etablerer standplasser og bygger en helt annen relasjon til høyden.
For hver taulengde åpnet utsikten seg mer. Havet ble større. Landskapet vakrere. Og følelsen av mestring sterkere. Da vi nådde toppen, var det vanskelig å beskrive hva vi følte. Ikke direkte triumf, ikke direkte stolthet. Mer en blanding av alt sammen med en dyp tilfredshet over å ha vært til stede i øyeblikket. Over å ha gjort noe som tidligere virket helt utenfor rekkevidde. Men nå hadde vi gjort det.
Mer enn en klatretur
Da vi reiste til Kalymnos, trodde vi at turen først og fremst skulle handle om klatring. Det gjorde den selvfølgelig også. Vi lærte mer på seks dager enn vi hadde trodd var mulig. Om teknikk, sikkerhet, samarbeid og egne grenser. Men mest av alt lærte vi noe om mestring og hvordan frykt ikke nødvendigvis er noe som skal bekjempes. Noen ganger skal den bare få være med på reisen.
Vi lærte at progresjon sjelden er lineær. At de beste opplevelsene ofte kommer etter perioder med tvil. Og at fellesskapet i klatremiljøet er noe av det fineste sporten har å by på. Kalymnos ga oss vakre ruter, spektakulære utsikter og minner for livet. Men kanskje var den største gaven vissheten om at vi er i stand til mer enn vi tror. Det er en erfaring som blir med hjem – lenge etter at flyet har forlatt den greske øya og kalkstøvet har lagt seg.
En stor takk til våre nye venner
Alle vi møtte gjorde sitt til at vi fikk en uforglemmelig opplevelsene. Resepsjonistene på Zephyros – hotellet vi bodde på, vår eminente «privatsjåfør» og guide Michalis, som fraktet oss rundt dit vi ønsket og hentet oss før solen gikk ned. En stor takk til Kalymnos climbing guide og deres fantastiske guide Axel Coiral, som fikk oss til toppen i fem taulengder, Axel Legrand som gjorde fotoshooten med Klara Steinwender både tryggere og mer avslappet. Og ikke minst Klara som spant rundt i veggen som en gekko med kamera for å få de kuleste bildene av oss.
Vi bestilte et klatrekurs – men fikk en opplevelse for livet som for alltid har forandret oss. Vi har begge flyttet oss flere hakk oppover, både som menneske og klatrer. Om du ble nysgjerrig, les gjerne våre reisebrev. Og blir du fristet til å ta en tur vil vi gjerne høre om din opplevelse.