En natt med flere spørsmål enn svar
Middagen var over. Solen hadde forsvunnet bak Telendos, og den behagelige summingen fra tavernaene blandet seg med lyden av bølgene som slo inn mot stranden. Alt burde ha invitert til ro. Likevel var det én ting som fylte tankene mine.
Neste morgen skulle kurset begynne.
Hjemme hadde jeg gledet meg til akkurat dette. Multipitch var jo en av grunnene til at vi hadde reist helt til Kalymnos. Nå, bare timer før oppstart, kjentes ordet annerledes. Ikke mindre spennende, men langt mer virkelig.
Bildene jeg hadde sett på nettet viste klatrere høyt oppe i fjellvegger, små som prikker mot den lyse kalksteinen. Ingen av dem viste hva som skjer kvelden før, når spørsmålene kommer snikende og ingen lenger kan besvares med et Google-søk.
Avstanden mellom drøm og virkelighet
En drøm er merkelig. Så lenge den ligger et stykke fram i tid, er den nesten alltid enkel å bære. Vi ser utsikten, opplevelsen og historien vi håper å kunne fortelle etterpå. Det som ligger mellom start og mål, får sjelden like mye oppmerksomhet.
Først idet drømmen banker på døren, blir den konkret. Da dukker usikkerheten opp. Ikke fordi drømmen har forandret seg, men fordi vi selv har kommet nær nok til å forstå hva den krever.
Akkurat den følelsen lå i hotellrommet den natten.
Et ansvar jeg ikke hadde tenkt så mye over
Én tanke vendte stadig tilbake. Det var ikke bare jeg som skulle gjennom dette. Sønnen min sov ved siden av. Da reisen ble bestilt flere måneder tidligere, hadde det meste handlet om forventning. Nå var forventningene erstattet av noe annet.
Ansvar.
Det var jeg som hadde funnet kurset. Jeg som hadde foreslått at dette skulle bli en del av turen. Skulle opplevelsen vise seg å være større enn vi mestret, var det også mitt valg som hadde ført oss dit.
Slike tanker er kanskje velkjente for mange foreldre. Barna blir voksne, men følelsen av ansvar følger oss videre. Ikke fordi de trenger den på samme måte som før, men fordi vi aldri helt slutter å ønske dem det beste.
Frokosten sa mer enn ordene
Neste morgen trengte vi ikke mange setninger. Kaffekoppene sto mellom oss. Begge visste hva dagen handlet om. Til slutt brøt Eirik stillheten.
– Hvordan foregår egentlig dette kurset?
Spørsmålet var enkelt. Svaret var det ikke.
Jeg hadde lest om standplasser, rappellering og taulengder. Likevel merket jeg hvor forskjellig teori og virkelighet føles når det bare er minutter igjen før læringen begynner.
For første gang siden vi landet på Kalymnos, kjente jeg virkelig at vi var nybegynnere igjen.
Kanskje er det derfor mange aldri kommer i gang
Gjennom årene har jeg møtt mange som sier omtrent det samme. De vil gjerne begynne. Når formen blir litt bedre, eller når de får litt mer tid. rett og slett når de føler seg klare. Problemet er bare at livet sjelden fungerer slik.
Ingen blir trygg på en ny jobb før den første arbeidsdagen. Heller ingen lærer å klatre uten å stå under den første veggen. Trygghet er ofte resultatet av handling. Den er sjelden forutsetningen.
Komfortsonen flytter seg ikke av seg selv
Det er lett å tro at utvikling skjer gjennom store og modige valg. Oftere skjer den nesten ubemerket. En ny rute, litt vanskeligere grad. Kanskje en ny aktivitet eller et kurs man lenge har vurdert. Et ja som først virker lite, men som senere viser seg å forandre langt mer enn man hadde forestilt seg.
Når jeg ser tilbake på mitt eget liv, er det ikke de periodene hvor alt føltes enkelt som har satt de dypeste sporene. De kom etter at jeg hadde vært usikker. Etter at jeg hadde tvilt, eller hadde vurdert å la være.
Fra veggen til livet
Den morgenen på Kalymnos handlet egentlig ikke om multipitch. Ikke først og fremst. Den handlet om noe de fleste av oss møter mange ganger gjennom livet.
Øyeblikket rett før vi gjør noe vi aldri har gjort tidligere.
Noen kjenner det før de skifter jobb. Andre før de holder sitt første foredrag. Noen står på terskelen til et nytt forhold, mens andre vurderer om de endelig skal begynne med den aktiviteten de har snakket om i årevis.
Følelsen er nesten alltid den samme. Uro. Tvil. Et stille håp om at dette kanskje går bra.
Når jeg tenker tilbake på den natten, er det derfor ikke usikkerheten jeg husker best. Det er at vi sto opp neste morgen og møtte det som ventet oss.
Kanskje er det nettopp der utviklingen begynner – ikke når vi føler oss klare, men når vi velger å ta det første steget før den følelsen har rukket å komme.
➜ Les neste artikkel: Trygg veiledning skaper mestring, selvtillit og selvstendighet