Fallet var ikke dramatisk. Tauet gjorde akkurat det det skulle gjøre, og Eirik landet trygt. Likevel var det noe som hadde forandret seg. Ikke i kroppen, men i hodet.
Han sa ikke så mye resten av dagen. Vi klatret noen flere ruter, men den lette stemningen vi hadde kjent da vi startet morgenen, var borte. Ingen skader. Ingen dramatikk. Bare den lille tvilen som kan snike seg inn når noe ikke går helt som planlagt.
Dagen etter sto vi ved et nytt klatrefelt på Kalymnos. Rundt oss gjorde klatrere fra mange land seg klare. Tau ble rullet ut, seler strammet og karabinere klirret mot hverandre. Etter kort tid kom de første i prat med oss. Ingen spurte hvilke grader vi klatret. Ingen lurte på hvor flinke vi var. Samtalene handlet om ruter, opplevelser – og om fall. Flere fortalte helt uanstrengt om egne feil og dager der ingenting hadde fungert. Jeg la merke til at Eirik lyttet mer enn han snakket. Skuldrene senket seg litt etter hvert. Det var som om gårsdagens fall mistet noe av grepet. Ikke fordi han hadde glemt det, men fordi han oppdaget at han slett ikke var alene.
Det fikk meg til å tenke på hvor merkelig vi mennesker fungerer.
Vi er flinkere til å huske nederlag enn suksesser
De fleste av oss kan ramse opp feilene våre langt lettere enn seirene. Vi husker presentasjonen som gikk dårlig, ikke de tjue som gikk bra. Løpeturen vi måtte avbryte, ikke alle kilometerne vi faktisk fullførte. Og vi husker fallet.
Hjernen er nemlig laget for å legge ekstra merke til det som kan innebære fare. Fra naturens side har det vært en smart egenskap. Den har hjulpet oss til å overleve. Problemet er at den samme mekanismen også kan få oss til å overvurdere små nederlag. Ett mislykket forsøk kan plutselig føles som et bevis på at vi ikke er gode nok.
I klatring merkes dette ekstra godt. Når tilliten til egne bevegelser blir litt svakere, blir veggen ofte brattere enn den egentlig er.
Frykt er ikke et tegn på svakhet
Vi snakker ofte om mot som fravær av frykt. Det tror jeg er en misforståelse. De modigste menneskene jeg har møtt, er sjelden de som aldri er redde. Det er de som kjenner frykten, men likevel velger å fortsette.
Klatring handler ikke om å eliminere frykten. Den handler om å lære den å kjenne. Det finnes frykt som beskytter oss, og det finnes frykt som begrenser oss. Den første bør vi lytte til. Den andre må vi utfordre litt etter litt. Det tar tid.
Ingen blir tryggere fordi noen sier: «Du trenger ikke være redd.»
Trygghet bygges gjennom erfaring.
Små seire betyr mer enn store
Da vi gikk tilbake til veggen den dagen, var den akkurat den samme som dagen før. Like høy og like lette eller vanskelig. Forskjellen var ikke fjellet. Den var oss.
Eirik trengte ikke å klatre den vanskeligste ruta for å få tilbake selvtilliten. Han trengte bare å kjenne at kroppen fungerte igjen. At bevegelsene satt, tauet var til å stole på. Og at han fortsatt mestret det han hadde lært.
Vi mennesker har ofte en tendens til å ville ta igjen det tapte med én stor seier. Men utvikling skjer sjelden slik. Den skjer gjennom mange små bekreftelser. Ett godt grep. Én vellykket rute.
Og kanskje én dag hvor ting føles litt lettere enn før.
Andre mennesker kan låne oss mot
Noe av det sterkeste med klatremiljøet er at erfaring deles uten store ord. Ingen av klatrerne vi møtte prøvde å imponere oss. De fortalte om egne feil. Om fall eller ruter de måtte gi opp.
Historiene hadde en annen funksjon enn å underholde. De normaliserte det vi nettopp hadde opplevd. De sa, uten å si det direkte:
Dette skjer oss alle.
Det er lett å undervurdere betydningen av slike møter. Noen ganger trenger vi bare å høre at andre også har kjent på den samme usikkerheten. Da blir ikke nederlaget like ensomt. Jeg tror mange av oss har opplevd dette også utenfor klatringen. En kollega som forteller om sine første arbeidsdager. En venn som innrømmer at han også tvilte. Et menneske som viser at veien fram sjelden er rett.
Det kan være nok til at vi våger ett nytt forsøk.
Mestring handler ikke om aldri å falle
Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg begynt å se annerledes på ordet mestring. Tidligere trodde jeg det handlet om å lykkes. Nå tror jeg det handler mer om forholdet vårt til motgang.
Alle opplever tilbakeslag, at man mislykkes og kjenner på usikkerhet. Forskjellen ligger sjelden i hvor mange ganger vi faller, men i hvordan vi møter det som skjer etterpå.
Gir vi oss?
Eller er vi villige til å prøve én gang til?
Fra veggen til livet
Jeg tror det er derfor klatring fascinerer meg så mye. Den gjør noe synlig som ellers skjer inne i oss. Frykten. Tvilen. Motet. Gleden når vi endelig lykkes. Et klatrefall varer kanskje bare noen sekunder. Men lærdommen kan vare mye lenger.
De fleste av oss møter langt flere utfordringer i hverdagen enn i en klatrevegg. Vi opplever motgang i jobb, familie, helse eller andre deler av livet. Da er det lett å tro at vi må bli fryktløse før vi kan gå videre. Min erfaring er en annen. Vi trenger ikke å vente til frykten er borte.
Vi trenger bare å ta det neste grepet.
➜ Les neste artikkel: Derfor handler klatring om langt mer enn grader