For noen er fallet en naturlig del av klatringen. For andre er det nettopp tanken på å miste taket som gjør at de stopper opp.
Du kan være godt sikret, ha en erfaren sikrer og vite at utstyret er laget for å ta et fall. Likevel kan kroppen reagere som om du står overfor en reell fare. Du strammer grepet, holder pusten, klamrer deg fast og leter etter en måte å unngå fallet på.
Det betyr ikke nødvendigvis at du er redd for klatring. Kanskje er du bare ikke vant til å falle.
Og det er en viktig forskjell.
Frykten handler ikke bare om det som faktisk kan skje
Når du står på veggen og kjenner at du begynner å bli usikker, er det ikke alltid den faktiske risikoen som bestemmer hvordan kroppen reagerer. Hjernen forsøker å beskytte deg mot det den oppfatter som en mulig fare.
Et fall innebærer et øyeblikk hvor du ikke har kontroll over hva som skjer. For mange er nettopp dette ubehagelig.
Du kan derfor vite med hodet at tauet vil fange deg, samtidig som kroppen sier: Hold deg fast!
Det er en helt annen situasjon enn å sitte hjemme og vite at et fall på klatreveggen vanligvis kan håndteres av sikringssystemet. På veggen skal kroppen faktisk gi slipp.
Derfor er det ikke alltid nok å få noen til å si: «Du er jo trygg.»
Når frykten gjør at du bruker mer krefter
Frykt for fall kan også påvirke måten du klatrer på.
Du holder hardere i takene, bruker mer kraft enn nødvendig. Kanskje beveger du deg mindre fritt og blir stående lenge for å finne en løsning som gjør at du slipper å falle.
Det kan bli en ond sirkel.
Jo mer du holder igjen, desto mer sliten blir du. Jo mer sliten du blir, desto vanskeligere kan bevegelsene føles. Og når bevegelsene blir vanskelige, øker usikkerheten.
Til slutt kan du oppleve at du «ikke klarer» en bevegelse som du kanskje egentlig hadde klart dersom du hadde vært mer avslappet.
Det betyr ikke at løsningen er å presse seg gjennom frykten. Tvert imot kan det være nyttigere å lære kroppen at den kan håndtere situasjonen, litt etter litt.
Du trenger ikke begynne med å hoppe av veggen
Hvis du synes det er vanskelig å falle, er det ikke sikkert at det beste er å bestemme seg for å ta et stort fall.
Start mindre.
Du kan for eksempel begynne med å slippe deg fra en posisjon der du føler deg trygg, med god kommunikasjon med sikreren. Første gang kan det være nok å slippe seg fra svært kort avstand.
Poenget er ikke å bevise at du tør, men å få en erfaring med at det du frykter, faktisk kan håndteres. Når det føles greit, kan du gradvis øke utfordringen.
Det kan være forskjellen mellom å tenke «nå må jeg tørre» og å tenke «jeg prøver et lite steg som jeg tror jeg kan håndtere».
Det er lov å stoppe
Det er også viktig å vite at du ikke trenger å gjennomføre en bestemt progresjon. Hvis du kjenner at kroppen reagerer kraftig, kan det være et tegn på at steget er for stort akkurat nå.
Da kan du gå tilbake.
Klatring handler ikke om å vinne over frykten. For noen vil målet være å kunne falle uten å få panikk. For andre kan det være nok å kjenne seg litt tryggere når et fall kan skje.
Utvikling kan også være at du klarer å bli stående på en rute uten å skynde deg videre fordi du er redd for å falle.
Snakk med sikreren
Sikreren har en viktig rolle når du arbeider med fallfrykt.
Fortell hva du synes er vanskelig. Ikke bare «jeg er redd», men gjerne hva du faktisk trenger.
Kanskje trenger du at sikreren forklarer hva som skal skje før du slipper. Kanskje ønsker du at dere avtaler på forhånd når du skal prøve. Eller kanskje trenger du bare å vite at dere tar det gradvis.
God kommunikasjon kan gjøre situasjonen mer forutsigbar.
Og forutsigbarhet kan gjøre det lettere å slippe kontrollen akkurat lenge nok til å erfare at tauet gjør jobben sin.
Frykt kan forsvinne litt – uten at du blir helt fryktløs
Målet trenger heller ikke være å bli en person som aldri er redd. Frykt kan faktisk være en nyttig reaksjon. Den forteller deg at noe oppleves usikkert eller viktig. Det interessante er hva som skjer når du får flere erfaringer med situasjonen.
Etter hvert kan du oppleve at det som tidligere føltes dramatisk, blir mer kjent. Du vet hvordan kroppen reagerer, vet hva sikreren gjør. Du har erfart hvordan det føles å bli fanget av tauet. Frykten trenger ikke forsvinne helt for at du skal kunne klatre bedre.
Den kan få mindre plass.
Hva kan du gjøre neste gang?
Hvis fallfrykt er noe du kjenner deg igjen i, kan du prøve å gjøre neste økt litt annerledes. Snakk med sikreren før dere begynner. Bestem dere for én liten ting du vil øve på. Ikke vent til du allerede er helt utslitt eller står på det vanskeligste stedet på ruta.
Velg en situasjon der du føler deg relativt trygg. Og legg merke til hva som skjer i kroppen når du slipper. Kanskje spenningen er stor første gang og kanskje du holder pusten. Eller du blir overrasket over hvor fort det hele er over.
Neste gang har du allerede en erfaring å bygge videre på.
Det viktigste er ikke å tørre mest
I klatring kan det være lett å sammenligne seg med andre. En annen klatrer slipper seg fra toppen uten å tenke over det. En annen faller på et vanskelig crux og ler etterpå. Det betyr ikke at du skal gjøre det samme.
Din utvikling kan være mye mindre synlig. Kanskje du for første gang slipper et tak med vilje, eller du klarer å fortsette etter at du har falt. Eller kanskje du blir stående i veggen og puster rolig i stedet for å klamre deg fast.
Det er også mestring.
Frykt for å falle handler derfor ikke nødvendigvis om å lære seg å være modig. Det kan handle om å bygge erfaring, tillit og trygghet – ett lite steg om gangen. Og kanskje er det nettopp da du oppdager at det ikke var selve fallet som var den største utfordringen.
Det var å våge å slippe.
