Fra klatrehall til klippevegg
De fleste som begynner å klatre starter innendørs. Der er forholdene kontrollerte, rutene er tydelige, og miljøet føles trygt. Veggene er bygget for klatring, grepene er fargerike, og bakken virker aldri spesielt langt unna. Slik var det også for oss.
Gjennom måneder med trening i klatrehallen bygget vi gradvis opp ferdigheter, styrke og selvtillit. Etter hvert kom tanken som mange klatrere før eller siden får: Hvordan ville dette vært ute på ekte fjell?
Så kom dagen med vårt første møte med utendørs klatring På avstand virket ikke forskjellen så stor. Klatring er vel klatring, tenkte vi. Men da vi sto foran de første utendørs rutene, oppdaget vi raskt at overgangen var større enn vi hadde forestilt oss. For første gang var ikke veggen laget av plast – den var laget av stein. Ekte stein.
Og det forandret mer enn vi hadde trodd.
Hvorfor utendørs klatring føles annerledes
Det første som slo oss var størrelsen. I en klatrehall er det lett å få oversikt, veggene har en tydelig start og slutt, og rutene er merket slik at du vet hvor du skal.
Ute er det annerledes. Plutselig står du foran en klippevegg som strekker seg høyt over hodet. Det finnes ingen fargekoder som forteller hvor du skal plassere hendene. Ingen skilt som peker ut veien. Du må selv lese fjellet og finne løsningen.
Samtidig er naturen rundt deg en del av opplevelsen. Lydene, vinden, havet og landskapet gjør at klatringen føles større enn bare bevegelsene i veggen.
På Kalymnos ble dette ekstra tydelig. Rutene var ikke lenger bare treningsøkter. De var opplevelser som startet lenge før første klipp og fortsatte lenge etter at vi hadde kommet ned igjen.
Frykten dukker opp på nye måter
Selv om vi hadde klatret mye inne, oppdaget vi at frykten oppførte seg annerledes ute. I hallen visste vi hva som ventet. Veggene var kjente. Avstandene virket oversiktlige. Alt føltes forutsigbart.
På klippen kom nye spørsmål. Holder grepet? Hvor går ruta videre? Er boltene like trygge som de ser ut? Hva skjer hvis jeg faller her?
Mange av disse tankene var ikke nødvendigvis rasjonelle. Likevel dukket de opp. Det interessante var at vi ofte opplevde større usikkerhet på relativt enkle utendørs ruter enn vi gjorde på vanskeligere ruter innendørs. Ikke fordi klatringen var hardere, men fordi omgivelsene var uvante.
Frykten handlet mindre om ferdighetene våre og mer om det ukjente.
Kalymnos ble vår store overgang
Da vi bestemte oss for å reise til Kalymnos, visste vi at vi kom til å møte utfordringer. Det vi ikke visste, var hvor mye vi kom til å lære om oss selv.
Kalymnos er kjent som et paradis for sportsklatrere. Klippene reiser seg over det greske landskapet, og rutene finnes i alle vanskelighetsgrader. For erfarne klatrere kan stedet virke som en drøm.
For oss representerte det også noe annet. Det representerte et møte med usikkerhet. Vi skulle ikke bare klatre nye ruter, vi skulle teste hvor mye av det vi hadde lært innendørs som faktisk fungerte ute. Hver dag ble en blanding av spenning, forventning og nervøsitet. Noen dager føltes alt lett. Andre dager måtte vi jobbe mer med hodet enn med armene.
Men nettopp derfor ble opplevelsen så verdifull.
Det viktigste vi lærte om uteklatring
Når vi ser tilbake på reisen, er det ikke først og fremst gradene vi husker. Vi husker følelsen av å stå ved foten av en vegg som var så mye større enn oss selv. Tvilen før første forsøk, gleden over å nå toppen av en rute vi trodde var utenfor rekkevidde. Og vi husker hvordan selvtilliten gradvis vokste for hver dag.
Den viktigste lærdommen var kanskje at uteklatring ikke handler om å være fryktløs eller perfekt forberedt. Det handler om å være villig til å lære. Hver rute lærte oss noe nytt om klatring, men også om hvordan vi reagerer når vi møter utfordringer.
Mestring føles sterkere ute
Det er vanskelig å forklare for noen som ikke har opplevd det. Mestringen etter en utendørs rute føles annerledes enn mestringen etter en innendørs rute. Kanskje skyldes det omgivelsene, kanskje er det usikkerheten. Eller kanskje handler det om at vi vet at vi har håndtert langt mer enn selve klatringen.
Når du når toppen av en rute ute, har du ofte også håndtert frykt, usikkerhet og tvil underveis. Derfor blir følelsen sterkere. For oss handlet ikke Kalymnos bare om klatring – det handlet om å oppdage at vi kunne mer enn vi trodde.
Råd til deg som skal klatre ute for første gang
Hvis du vurderer å prøve utendørs klatring, er det én ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg tidligere: du trenger ikke føle deg klar.
Mange venter kanskje på at de skal bli sterke nok, modige nok eller erfarne nok før de tar steget ut. Sannheten er at mye av læringen skjer nettopp når du tar steget. Start enkelt, dra sammen med personer som har erfaring. Velg ruter som gir rom for mestring. Tillat deg selv å være usikker – for det er helt normalt. Alle som klatrer ute for første gang kjenner på det samme.
Forskjellen mellom dem som fortsetter og dem som gir opp, handler ikke nødvendigvis om talent eller styrke. Den handler om å tørre å møte det ukjente.
Når klatringen blir mer enn en sport
Det første møtet med utendørs klatring handler sjelden bare om klatring.For mange blir det også et møte med egne begrensninger, forventninger og forestillinger om hva de kan få til. Slik var det for oss.
Vi reiste til Kalymnos for å klatre – men vi kom hjem med langt mer enn et antall ruter og grader i minnet. Det aller viktigste var kanskje erfaringer som viste at utvikling ofte skjer når vi våger å forlate det kjente. At mestring ikke handler om å være uten frykt, og at de største opplevelsene ofte begynner i det øyeblikket vi bestemmer oss for å prøve noe som virker litt større enn oss selv.
Derfor vil vårt første møte med utendørs klatring alltid være mer enn en klatretur. Det var starten på et eventyr som vi håper vil fortsette.