Vi hadde klatret inne før. Men på Kalymnos skulle vi for første gang kjenne på forskjellen mellom klatreveggen og fjellet – fra den første klatreføreren til utsikten fra Grande Grotta.
Vi hadde vært på reise i halvannet døgn da vi endelig satte koffertene på hotellrommet. Vi burde egentlig vært utslitte.
Men nysgjerrigheten var sterkere.
Vi gikk ut.
Det første som slo oss var varmen. Den var tørrere og annerledes enn hjemme. Over den lille byen reiste fjellene seg, og allerede på vei opp mot hovedgaten skjønte vi at vi hadde kommet til et sted hvor klatring var en del av hverdagen.
Overalt så vi mennesker med klatresele over skulderen. Tau lå rullet på ryggen, og klatresko hang fra sekker. På utekafeene satt klatrere med kalkstøv på shortsene mens de studerte bøker og diskuterte dagens ruter.
Vi hadde aldri vært et sted hvor klatring var så synlig.
Her var det helt normalt.
Klatreføreren – nøkkelen til fjellet
Vi gikk inn i en av klatrebutikkene. Vi hadde egentlig ikke planlagt å kjøpe så mye, men som det gjerne går når man befinner seg midt i en klatredestinasjon, ble det noen ekstra ting.
Det viktigste kjøpet var imidlertid ikke skoene eller T-skjorten.
Det var klatreføreren.
Den tykke boka som mange bare kalte «Bibelen».
Vi bladde forsiktig gjennom sidene. Der var bilder av bratte kalksteinsvegger, kart, ruter og navn vi aldri hadde hørt før. Plutselig gikk det opp for oss hvor annerledes uteklatring var.
I hallen finner du rutene på veggen.
Her måtte vi først finne ut hvor vi skulle klatre.
Klatreføreren skulle bli nøkkelen til hele oppholdet.
Vi fikk også et råd om hvor to forholdsvis ferske klatrere burde begynne. Det var akkurat det vi trengte.
Les også: Klatrefører – slik finner du fram ute
Nå var det alvor
Tilbake på hotellet ble klatresekken pakket på noen minutter.
Tau. Sele. Vannflasker. Klatrefører.
Hjelmen fikk henge utenpå.
Det tok betydelig lengre tid å få pulsen ned.
Vi så på hverandre.
– Skal vi?
Vi trengte egentlig ikke noe svar.
Grande Grotta ventet.
Første møte med Grande Grotta
Vi tok taxi opp mot fjellet. Da vi svingte inn på veien over Massouri, pekte sjåføren plutselig opp.
– Grande Grotta.
Vi fulgte blikket hans.
Der hang den.
En enorm åpning høyt oppe i den lyse kalksteinsveggen.
Selv på avstand var det lett å forstå hvorfor stedet hadde fått navnet sitt.
Noen minutter senere sto vi på stien opp mot grotten. Havet ble liggende stadig lenger under oss mens vi gikk.
Dette var ikke en klatrevegg.
Dette var fjellet.
Fra 4c til 6+
Vel framme var det ikke lenge før vi fant en enkel rute.
Grad 4c.
Den gikk overraskende lett, og smilet til Eirik da han kom ned igjen fortalte det meste.
– Den var nesten litt for enkel.
Selvtilliten hadde fått seg et lite løft.
Neste rute ble derfor en helt annen.
Grad 6+.
Eirik klatret først. Den første delen gikk fint. Bolt etter bolt jobbet han seg oppover. Så forsvant han delvis rundt et hjørne.
Jeg kunne ikke lenger se ham.
Bare tauet.
Det er merkelig hvor mye et tau kan fortelle.
Plutselig strammet det seg brått.
Et kort rykk.
Stillhet.
Så kom stemmen hans:
– Det går bra!
Først etter noen sekunder gikk det opp for meg hva som hadde skjedd.
Han hadde falt.
Ikke langt. Kanskje to–tre meter.
Men langt nok til at vi begge forsto at uteklatring var noe annet enn klatring inne.
Mellom mestring og respekt
De siste meterne ble de vanskeligste.
Toppen var bare noen få meter unna, men et glatt parti uten opplagte tak gjorde det vanskelig å fortsette på samme måte.
Eirik fant en annen løsning. Han valgte å klippe seg inn på toppen av ruten ved siden av i stedet for å presse seg gjennom det vanskelige partiet.
Det var kanskje ikke den perfekte avslutningen.
Men det var en klok avgjørelse.
Vi ble stående og se opp på stedet hvor han hadde mistet taket.
Under oss var terrenget bratt, og utsikten åpnet seg mot Egeerhavet langt der nede.
Det var da vi for alvor forsto noe viktig:
Klatring handler ikke om å være tøff.
Det handler om å ta gode valg.
Kalymnos ønsket oss velkommen
På vei ned var vi stillere enn på vei opp.
Ikke fordi vi var skuffet.
Tvert imot.
Vi hadde fått vår første ordentlige erfaring med uteklatring. Vi hadde kjent på spenningen, mestringen – og respekten for fjellet.
Nede ved sjøen fant vi en liten taverna og satte oss.
Vi skålte for den første dagen.
Ikke for rutene vi hadde klatret.
Men fordi vi hadde kommet oss gjennom den.
Kalymnos hadde ønsket oss velkommen.
På sin egen måte.
Det vi lærte den første dagen
Den første dagen på Kalymnos lærte oss mer enn vi hadde forventet:
Uteklatring krever mer planlegging.
Du må finne fram til feltet, forstå føreren og vite hva som venter.
Fjellet er noe annet enn en klatrevegg.
Eksponering, terreng og omgivelser påvirker opplevelsen.
Graden forteller ikke alt.
En rute kan være teknisk overkommelig og likevel oppleves krevende på grunn av høyde og eksponering.
Gode valg er viktigere enn å presse seg.
Å velge en annen løsning er ikke å gi opp. Det kan være det klokeste du gjør.
Vil du lese hele historien?
Dette er en forkortet og redigert versjon av vår første dag på Kalymnos. I originalen får du hele historien – fra den lange reisen til de første opplevelsene på klippen.
Les hele Dag 1 – Mitt Trango på Kalymnos: fra høydeskrekk til mestring →