Appetittvekkerne er unnagjort. Vi har allerede fått kjenne hva de kalymniske fjellene kan servere av både sug i magen og salt i sårene. Nå er vi kommet til hovedretten – og dette er en meny med flere serveringer. Vi snakker om ordentlig fjellklatring, såkalt multipitch: flere taulengder, flere standplasser og til slutt muligheten til å klatre opp et helt fjell. For to relativt ferske nordmenn kjentes det litt som å gå fra småretter til syvretters uten å ha lest verken vinkartet eller rømningsplanen.
Klokken 08.30 møter vi vår franske guide, Axel, utenfor hotellet: to spente nordmenn og en franskmann som i første omgang virker like avmålt som en kelner på en god restaurant. Vi lemper sekkene inn i hans mobile hjem – en Renault Master, naturligvis – som om det skulle vært den mest selvfølgelige scenografien i verden for en dag med fransk klatreguide og nervøse nybegynnere. Stemningen er høflig, men spent. Vi lurer på hva i all verden vi har meldt oss på; han lurer nok på hva i all verden som har fått disse to til å tro at de er klare for dette, når de knapt har rukket å bli varme i kalkposen.
Dagens destinasjon er Spartan Wall-sektoren, et område vi allerede har rukket å knytte både stolthet og små traumer til. Vi går opp samme vei som på lørdagen, men denne gangen løsner både beina og praten litt raskere. Da vi kommer frem til dagens rute – Dimarhos, gradert 5a og 35 meter lang – får vi vite at den skal deles i to, slik at vi kan øve på ankring og standplassarbeid underveis. Oppe ved veggen er både kroppen og snakketøyet blitt varme, og Axel viser seg raskt å være en mann med stødig hånd, tørr humor og god timing. Han bærer alvoret lett, slik bare folk med erfaring kan, og da han attpåtil ler av pappahumoren vår, skjønner vi at dette kan bli en dag av det virkelig gode slaget. Det er vel omtrent her han også døper oss til «komiklubben» – idet duoen plutselig er blitt til tre.
Første del av dagen går med til teori – bare i praksis. Vi lærer hvordan vi bygger et trygt anker oppe i fjellet, og det er overraskende mye å holde styr på når tau, slynger, kommandoer og konsekvenser plutselig henger sammen i ett og samme system. Alvoret i øvelsen gjør at hodet går på høygir. Her er det bokstavelig talt ingen slinger i slyngene. Vi øver tre–fire ganger på å bygge et sikkert anker før vi tar en matbit og får beskjed om å gjøre oss klare til å klatre. Papsen og jeg sender hverandre et blikk som rommer omtrent hele følelsesregisteret, før vi lar øynene gli oppover veggen. Axel står derimot rolig som om han er født i kalkstein og sier på sin nydelige fransk-engelsk: «I will follow you and show you, no worries.»
Vi gjør klart hodet og utstyret. Nå gjelder det. Pappa skal lede først, mens jeg tar plass på nedre standplass – altså på ekte, pålitelig bakke – og sikrer begge to. Ved siden av oss klatrer et voksent par fra Nederland, og jeg kommer raskt i prat med mannen. Han har 50 år bak seg med klatring i alle verdensdeler, og bare det å stå ved siden av ham og sikre føltes som å få en liten dokumentarfilm servert live. Jeg fikk både gode tips og enda bedre historier, men måtte samtidig holde blikket oppover i veggen. Jeg skulle tross alt sikre resten av komiklubben vår – som Axel allerede hadde døpt oss – og i denne sjangeren er det dårlig med ekstranumre og helt uaktuelt med omtaking.
Etter at pappa og Axel har etablert første standplass er det min tur. Jeg klatrer rolig og kontrollert opp – ikke spesielt krevende klatring, særlig ikke på topptau, men likevel nok til at jeg kjenner på at jeg har lyst å vise klatringen min fra sin beste side. Det er noe eget med å være del av komiklubben, og nå skal jeg vise at jeg kan mer enn å lire av meg pappavitser.
Vel oppe gjør vi om på rekkefølgen. Axel gir meg et anerkjennende nikk og henger et knippe quickdraws i selen min. Nå er det min tur til å lede opp til toppunktet. Første del går overraskende greit – jeg finner flyten, og beina samarbeider. Men så, idet vi nærmer oss de siste 5–6 meterne, skjer det noe. Veggen reiser seg, grepet blir mindre, og jeg kjenner at både høyden og ansvaret vokser i takt med pulsen…De siste meterne må jeg virkelig forhandle med meg selv.
Å lede er nervepirrende, for risikoen er jo der hele tiden – noen meter bakover om jeg faller, og i verste fall inn i Axel. Jeg tar noen dype magedrag og forsøker å samle både kropp og hode til én bevegelse. Så, nesten uten at jeg skjønner hvordan, står jeg plutselig på toppen av denne lille pyramiden, får sikret meg selv og bygger et trygt anker. Følelsen som skyller gjennom kroppen er enorm. Nok en gang har jeg klart å overvinne høyden, eller i hvert fall overtale den til å la meg være i fred noen minutter. Jeg kjenner meg stolt, lettet, sterk og usedvanlig heldig. Utsikten er eventyrlig, og snart dukker også min nederlandske «nabo» opp på naboruten Insomnia. Jeg merker at jeg faktisk snakker tilnærmet normalt, og at kroppen – utrolig nok – har begynt å akseptere høyden som en slags ny kollega: fortsatt krevende, men ikke lenger fullstendig umulig å samarbeide med.
Nå gjenstår det å få opp papsen. Han klatrer lekent oppover fjellet, blir også litt mer alvorlig idet de siste meterne åpner seg under ham, men med god coaching fra Axel er vi plutselig gjenforent. Der står vi tre stykker tett sammen på en pitteliten, spiss fjellknaus og ser utover Kalymnos, med havet rundt 250 meter under oss. Et lite øyeblikk føles det som om vi er ekte fjellklatrere – eller i det minste svært troverdige statister i vår egen, lavbudsjettbaserte fjellfilm.
Så gjenstår det kanskje gøyeste av alt: rappelleringen ned igjen. Papsen går først, deretter jeg, og så kommer Axel hakk i hæl. Vel nede er humøret på topp – bokstavelig talt ferdig med høyden for i dag, men mentalt flere hakk høyere enn da vi startet. Vi kjenner det i kroppen begge to: Dette kan faktisk gå. Om to dager venter eksamen. På onsdag skal vi klatre opp et helt fjell på 120 meter. Men først skal vi gjennom en tirsdag med guiding og photoshoot med Axel nummer to – selvsagt også fransk og fra samme by – og klatrefotografen Klara. Fokus blir gode bilder, litt finpuss på teknikken og, forhåpentligvis, enda noen centimeter mer ro i hodet før det som i praksis føles som oppkjøringen til fjellklatringens førerprøve på onsdagen.
Følg oss videre: Dag 4 – Hviledag med tau i hånden og kamera på slep