Et fall er en naturlig del av klatring. Før eller siden mister de fleste klatrere et grep, sklir med foten eller slipper taket fordi en bevegelse ikke går som planlagt. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er galt.
Samtidig er et fall en situasjon der sikkerheten virkelig blir satt på prøve. Hva som skjer, avhenger blant annet av hvor høyt klatreren er over bakken, hvilken type klatring man driver med, hvor tauet befinner seg og hvordan sikreren håndterer situasjonen.
For ferske klatrere er det derfor viktig å forstå forskjellen mellom å falle kontrollert i et sikringssystem og å havne i en situasjon der sikkerhetsrutinene svikter.
Et fall er ikke det samme som en ulykke
Når du klatrer med tau, er det normalt at klatreren kan falle uten at det fører til skade. Utstyret, tauet og sikreren er nettopp der for å håndtere slike situasjoner.
Det betyr likevel ikke at alle fall er ufarlige.
Et fall kan bli ubehagelig eller føre til skade dersom klatreren treffer veggen, bakken eller annet utstyr. Risikoen påvirkes også av hvordan klatreren faller, hvor mye tau som er ute og hvilken type klatring man driver med.
Det er derfor viktig å ikke tenke at «tauet tar meg» betyr at alle fall er like.
Det farligste er når sikkerhetssystemet svikter
Norges Klatreforbunds ulykkesdata viser at mange alvorlige hendelser ved innendørs klatring skjer på bakken. Feil under sikring, manglende bremsegrep og andre feil kan føre til bakkefall. (Klatring)
Det er en viktig påminnelse om at sikkerheten ikke bare handler om selve tauet.
Sikreren må være oppmerksom, bruke riktig teknikk og følge rutinene som gjelder for den aktuelle taubremsen. Norges Klatreforbund anbefaler i dag assisterende taubrems ved klatring på innevegger og på utendørs klatrefelt sikret med borebolter. Samtidig understrekes det at også assisterende taubremser kan brukes feil, og at produsentens bruksanvisning må følges. (Klatring)
Sikrerens oppgave når klatreren faller
En sikrer skal ikke bli overrasket over at klatreren kan falle. Det er en del av situasjonen man skal være forberedt på.
Det viktigste er at sikreren følger med og er klar til å håndtere et fall på riktig måte. Et fast bremsegrep er grunnleggende, og ved ledklatring kan det være nødvendig med en annen håndtering av fallet enn ved topptau.
Norges Klatreforbunds krav til sikring legger blant annet vekt på håndgrep under sikring og nedfiring, oppmerksomhet, riktig plassering og kontrollert nedfiring. Ved ledfall inngår også forståelse av hvordan et dynamisk fall skal håndteres. (Klatring)
Dette er ferdigheter som bør læres og øves sammen med kvalifisert instruktør. En fersk klatrer bør ikke forsøke å lære avansert fall- eller sikringsteknikk bare ved å se hvordan andre gjør det.
Bakkefall er en egen risiko
Et bakkefall betyr at klatreren treffer bakken eller et område nær bakken etter et fall. Dette kan skje dersom sikringen svikter, men også dersom klatreren befinner seg svært nær bakken og det er lite tau mellom klatrer og sikrer.
Bakkefall er særlig alvorlige fordi selv en relativt liten fallhøyde kan gi skader.
Norges Klatreforbund har derfor hatt et særskilt fokus på å redusere bakkefall innendørs. Forbundet peker på at feilene i stor grad skjer hos sikreren, blant annet ved utilstrekkelig bremsegrep med manuell taubrems. (Klatring)
For den ferske klatreren er lærdommen enkel: De første meterne over bakken krever minst like mye oppmerksomhet som resten av ruta.
Et fall ved ledklatring kan se annerledes ut
Ved ledklatring klatrer personen oppover og klipper tauet inn i mellomforankringer underveis. Dersom klatreren faller, vil det normalt være mer bevegelse i tauet enn ved topptau.
Avstanden klatreren beveger seg nedover etter et fall påvirkes blant annet av hvor langt det er til siste mellomforankring og hvor mye tau som er ute.
Derfor krever ledklatring mer kunnskap om fall enn det som er nødvendig ved enkel topptauklatring.
Klatrer og sikrer bør vite hva de kan forvente før de begynner. Norges Klatreforbund legger blant annet vekt på at både klatrer og sikrer skal forstå hvordan et ledfall gjennomføres før det øves på dette. (Klatring)
Hvordan bør klatreren falle?
Når et fall først skjer, er det lett å bli stiv og prøve å holde seg fast for enhver pris. Ved et uunngåelig fall er det som regel bedre å være forberedt på å forlate veggen kontrollert enn å gjøre en desperat bevegelse etter et tak som ikke kan nås.
Hvordan et fall skal håndteres, avhenger imidlertid av situasjonen og typen klatring. Det finnes ikke én teknikk som passer til alle fall.
Ved kurs og opplæring bør klatreren derfor lære hvordan man håndterer fall på den aktuelle veggen og i den aktuelle klatreformen. Ved ledklatring kan det for eksempel være viktig å forstå hvordan kroppen beveger seg mot veggen etter fallet.
Dette er en ferdighet som bør øves gradvis og under trygge forhold.
Sikreren må også tenke på sin egen plassering
Når klatreren faller, påvirkes ikke bare klatreren.
Sikreren kan bli trukket fremover eller oppover, særlig dersom klatreren faller langt over sikreren eller det er stor vektforskjell mellom de to. Hvor stor bevegelsen blir, avhenger blant annet av situasjonen, utstyret og hvordan sikringen er satt opp.
Riktig plassering av sikreren er derfor en del av god sikring.
Dette er en av grunnene til at vektforskjell mellom klatrer og sikrer bør vurderes før klatringen starter, og ikke først etter at et fall har skjedd.
Det er forskjell på å falle inne og ute
I klatrehallen er omgivelsene kontrollerte. Veggen er konstruert for klatring, landingsområdet er tilrettelagt, og ruter og forankringer følger et system.
Ute er situasjonen annerledes.
Klatreren kan treffe et utstikkende parti av fjellet, en hylle eller andre strukturer. Det kan også være løse steiner, ujevnt terreng eller andre klatrere i området. Norges Klatreforbunds sikkerhetsarbeid viser at utendørs klatring har andre og mer varierte risikoforhold enn innendørs klatring. (Klatring)
Det betyr ikke at man skal være redd for å falle ute. Det betyr at man må forstå hvilken type fall som kan oppstå akkurat der man klatrer.
Ikke alle fall bør øves på
Det kan være nyttig å lære hvordan et fall føles og hvordan man reagerer når tauet tar. Men øving bør skje kontrollert.
En fersk klatrer bør først lære grunnleggende sikring og kommunikasjon før man begynner å øve på mer krevende fall. Klatrer og sikrer bør være enige om hva de skal gjøre, og øvelsen bør tilpasses nivået og veggen.
Et fall bør aldri fremprovoseres bare for å «teste» utstyret eller sikreren.
Utstyret skal brukes slik det er beregnet, og opplæring i sikring og fallhåndtering bør følge etablerte metoder.
Et godt fall starter egentlig før du forlater bakken
Den beste måten å håndtere et fall på er å redusere risikoen før klatringen begynner.
Kameratsjekken skal være gjennomført. Klatrer og sikrer bør ha tydelig kommunikasjon. Sikreren skal vite hvilken metode som brukes og være oppmerksom. Utstyret skal være riktig montert og brukt.
Norges Klatreforbunds Brattkort-opplæring legger nettopp vekt på selvsjekk, kameratsjekk, tydelig kommunikasjon, oppmerksom sikring og riktig plassering. (Klatring)
Når disse tingene er på plass, er man bedre forberedt dersom klatreren plutselig slipper.
Lær deg å respektere fallet
Å være redd for å falle er vanlig, særlig når man er ny i klatring. Samtidig er det viktig å skille mellom respekt for risiko og unødvendig frykt.
Et fall kan være en helt normal del av klatringen. Men det skal skje innenfor et sikkerhetssystem som klatrer og sikrer forstår og behersker.
For den ferske klatreren er derfor målet ikke å lære seg å falle mest mulig. Målet er å forstå hva som skjer når et fall oppstår, hvordan sikreren skal være forberedt, og hvilke forhold som kan gjøre et fall mer eller mindre risikofylt.
Da blir fallet en del av klatreerfaringen – uten at man trenger å ta unødvendige sjanser.
