Det begynte med et tomt dokument. Noen dager etter at vi kom hjem fra Kalymnos satte jeg meg foran Mac-en. Hverdagen hadde allerede begynt å finne tilbake til sitt vante tempo, men tankene var fortsatt et helt annet sted. Jeg skrev «Kalymnos» øverst på siden og lot markøren blinke mens jeg forsøkte å finne ut hvor historien skulle begynne.
Jeg trodde det kom til å bli enkelt.
Vi hadde jo opplevd så mye. Lange taulengder, lyse kalksteinsvegger, utsikter som tok pusten fra oss og en uke vi hadde planlagt i månedsvis. Likevel var det ingen av disse bildene som meldte seg først. Ansiktene kom før fjellene.
Små samtaler, smil og latter. En håndsrekning når vi trengte den. Jeg oppdaget det samme som gradvis vokser fram mot slutten av bokmanuset: Da reisen var over, var det menneskene som dukket opp først i hukommelsen, ikke rutene vi hadde klatret.
Vi reiste for klatringen
Det høres kanskje merkelig ut. Kalymnos er tross alt kjent for noe helt spesielt. Klatrere fra hele verden kommer hit på grunn av kalksteinen. Veggene strekker seg opp fra havet, rutene virker uendelige, og nesten alle som har klatret der, snakker om kvaliteten på fjellet.
Det var også derfor vi dro.
Vi hadde lest om øya. Sett bilder. Studert førere og videoer. Drømt om å stå under Grande Grotta og kjenne den lyse kalksteinen under fingertuppene.
Alt det fant vi.
Veggene var akkurat så imponerende som vi hadde forestilt oss. Kanskje enda mer.
Likevel oppdaget jeg etter hvert at de største inntrykkene ikke alltid kom mens vi klatret. De oppsto mellom rutene. På stiene. Rundt middagsbordene. I taxien på vei tilbake til hotellet.
Det var der reisen sakte begynte å handle om noe mer.
Menneskene mellom rutene
Jeg tror ikke det finnes én bestemt hendelse som forandret opplevelsen.
Det skjedde litt hver dag.
Michail var den første vi møtte. I starten var han taxisjåføren som hentet oss i havnen og kjørte oss mellom hotellet og klatrefeltene. Etter hvert føltes det merkelig å omtale ham slik. Samtalene ble lengre. Smilene kom raskere. Da vi reiste hjem, var det en venn vi tok farvel med.
Så var det Axel.
Han kunne selvfølgelig ha vist oss den enkleste veien opp veggen og gitt oss svarene med én gang. I stedet stilte han spørsmål. Han fikk oss til å tenke selv. Det gjorde læringen langsommere der og da, men langt mer verdifull etterpå.
Og så var det alle de andre.
Ingen gjorde noe stort nummer ut av seg selv. De delte erfaringer, fortalte om egne feil og lo av episoder som kanskje hadde vært frustrerende da de skjedde. Ingen hadde behov for å fremstå perfekte.
Det gjorde noe med oss.
Et miljø uten masker
En av de sterkeste opplevelsene på Kalymnos var hvor lite som skulle til før man følte seg inkludert. Ingen spurte hva vi jobbet med. Ingen var opptatt av titler eller status. Det første spørsmålet var nesten alltid det samme:
– Hva har dere klatret i dag?
Det høres kanskje enkelt ut, men det skapte en helt annen stemning enn jeg var vant til mange andre steder. Vi trengte ikke å bevise hvem vi var. Det holdt at vi hadde møtt opp med hjelm, sele og et oppriktig ønske om å lære.
Jeg la spesielt merke til dette etter at Eirik hadde hatt en krevende opplevelse i veggen. Flere klatrere fortalte om egne fall, feilvurderinger og situasjoner de helst skulle vært foruten. Historiene ble ikke delt for å imponere. De ble fortalt for å normalisere.
Vi har vært der du er.
Den holdningen gjorde at usikkerheten fikk mindre plass. Som beskrevet i bokmanuset var det nettopp denne kulturen som fikk oss til å forstå at det ikke bare var veggene som trakk folk tilbake til Kalymnos år etter år – men måten de ble møtt på.
Det hukommelsen velger
Hukommelsen er merkelig.
Vi tror ofte at den tar vare på de største prestasjonene. Toppen vi nådde. Målet vi oppnådde. Resultatet vi jobbet for.
Likevel er det sjelden slik. Når jeg tenker tilbake på Kalymnos, ser jeg selvfølgelig veggene for meg, husker lyset, havet og følelsen av å stå på toppen etter en lang taulengde. Men de bildene varer ikke lenge før de glir over i noe annet.
Jeg ser Michail som ler.
Axel som peker mot en liten hylle i veggen.
Jeg husker en hånd på skulderen fra Kristiansunderne etter en krevende rute. Kanskje er det fordi steder blir vakre gjennom menneskene vi opplever dem sammen med. Fjell kan imponere oss.
Mennesker kan forandre oss.
Derfor vender vi tilbake
På vei hjem stoppet vi på Geilo for å lade bilen. Kontrasten var stor. Bare noen timer tidligere hadde luften luktet salt hav og varm kalkstein. Nå kjente vi duften av våt asfalt og grantrær. Landskapet var kjent, men tankene var fortsatt på den lille greske øya.
På vei over Hardangervidda fant vi fram en podkast om en familie som hadde flyttet til Kalymnos. De fortalte at de hadde kommet for klatringen, men blitt værende på grunn av menneskene. Jeg husker at jeg så bort på ham og tenkte at de satte ord på noe vi selv hadde begynt å kjenne.
For det var akkurat slik det føltes – vi ønsket å reise tilbake. Ikke bare fordi vi hadde mange ruter igjen å klatre. Ikke bare fordi én uke var altfor kort. Vi ønsket å vende tilbake til følelsen av å være der. Til rytmen på øya. Til menneskene som hadde gjort oss til en del av et fellesskap nesten uten at vi merket det.
Fra veggen til livet
Det er lett å tro at det er de store opplevelsene som setter de dypeste sporene. Min erfaring er en annen. De største opplevelsene består ofte av mange små møter.
Et vennlig smil.
Et godt råd.
Noen som tar seg tid.
En samtale du ikke visste at du trengte.
Vi reiste til Kalymnos for å lære mer om klatring. Det gjorde vi.
Mens jeg satt og skrev oppdaget jeg at historien egentlig handlet om noe annet. Den handlet om mennesker. Hvordan et fellesskap kan gjøre oss modigere. Hvordan vennlighet kan få fremmede steder til å føles som hjemme. Og kanskje om hvorfor noen reiser fortsetter lenge etter at kofferten er pakket ut.
For når jeg tenker tilbake på Kalymnos i dag, er det fortsatt ikke veggene jeg ser først.
Det er menneskene.
➜ Dette er siste artikkel i serien.
← Tilbake