Det er lov å være dårlig i klatring – det er faktisk hele greia

Det er lov å være dårlig

Det er en ganske vanlig tanke når man vurderer å prøve noe nytt: “Jeg kommer sikkert ikke til å få det til.”

Den tanken dukker ofte opp før man i det hele tatt har prøvd. Spesielt hvis det er noe fysisk, noe synlig, noe der andre kan se hva du får til – og hva du ikke får til. Klatring er akkurat en sånn aktivitet. Du er på en vegg. Du prøver å komme deg opp. Det er ikke skjult. Det er ikke subtilt.

Og det kan være nok til at mange stopper før de i det hele tatt har begynt.

Vi er ikke vant til å være dårlige

Som voksne har vi en tendens til å bevege oss mot det vi allerede kan. Det vi mestrer. Det som føles trygt og forutsigbart. Det er ikke nødvendigvis noe vi tenker over. Men vi velger ofte bort situasjoner der vi må starte fra null.

Å være ny i noe betyr å være litt usikker. Litt treg. Litt klønete. Det betyr å ikke vite helt hva du gjør. Og for mange er det en følelse man prøver å unngå, ikke oppsøke.

Klatring starter med å ikke få det til

Hvis du prøver klatring for første gang, er det nesten garantert at du ikke får det til. Du vil stoppe opp halvveis – bomme på tak. Så vil du bli stående og lure på hva neste steg er. Kanskje du prøver én vei, så en annen, og så gir du opp etter noen forsøk. Men det er ikke et tegn på at du ikke passer til det.

Det er slik klatring fungerer – også for de som har holdt på lenge.

Å falle av er en del av aktiviteten

I mange aktiviteter er det å feile noe man prøver å unngå. Man justerer, forbedrer og optimaliserer for å slippe feil. I klatring er det annerledes. Å falle av veggen er ikke et avvik – det er en del av prosessen. Du prøver en løsning, men den fungerer ikke. Så faller du av, tenker litt og prøver igjen.Det er en kontinuerlig sirkel av forsøk og justering.

Og det er nettopp denne prosessen som gjør at du lærer.

Ingen forventer at du skal få det til

Det kan føles som om andre følger med. At noen legger merke til hvor langt du kommer, eller hvor mange ganger du faller. Men i praksis er de fleste opptatt av sitt. De står med sine egne ruter, sine egne utfordringer. De prøver, feiler og prøver igjen – akkurat som deg. Det finnes ikke en usynlig standard du må opp til. Ingen som forventer at du skal prestere på et bestemt nivå.

Du er bare en av mange som prøver å finne ut av det.

Mestring skjer i små øyeblikk

Selv om du ikke fullfører en rute, betyr ikke det at du ikke får noe ut av det. Mestring i klatring kommer sjelden som ett stort gjennombrudd. Den kommer i små, nesten umerkelige øyeblikk. Du når et tak du ikke nådde sist, står litt mer stabilt og finner en litt bedre løsning. Det er små justeringer, men de bygger seg opp over tid.

Og det er ofte disse små øyeblikkene som gjør at det føles verdt å fortsette.

Det er vanskelig med vilje

Klatreruter er ikke laget for at du skal klare dem med en gang. De er laget for å være akkurat utfordrende nok til at du må jobbe litt for det. Tenke. Prøve flere ganger. Hvis alt var enkelt, ville det ikke vært særlig interessant. Så når du ikke får det til, betyr det ikke at du er for dårlig.

Det betyr at du er akkurat der du skal være.

Du trenger ikke være flink for å passe inn

I noen miljøer kan det føles som om man må ha et visst nivå for å “fortjene” å være der. I klatring er det mindre tydelig. Du finner nybegynnere og erfarne på samme vegg. Folk som prøver lette ruter og folk som jobber med noe vanskeligere. Alle er i sin egen prosess. Og det gjør at det er lettere å være der uten å føle at du må bevise noe.

Å være dårlig kan være litt befriende

Det høres kanskje rart ut, men det å være dårlig i noe kan også gi en form for frihet. Du har ingen forventninger å leve opp til. Ingen prestasjon du må forsvare. Du kan prøve noe, feile, og prøve igjen – uten at det betyr så mye. Det gir rom for å være mer avslappet.

Mer nysgjerrig. Mindre selvkritisk.

Du kan ta det i ditt tempo

Det finnes ingen fasit for hvor fort du skal bli bedre. Du kan bruke god tid. Prøve samme rute flere ganger. Ta pauser når du trenger det. Noen dager får du mer til. Andre dager mindre.

Begge deler er helt normalt.

Kanskje det ikke er så farlig likevel

Frykten for å være dårlig kan være stor før man prøver noe nytt. Men når du først er i det, blir det ofte mindre dramatisk enn du trodde. Du er bare en person som prøver noe nytt. Som alle andre har gjort før deg.

Og det er egentlig ikke så farlig.

Det er faktisk hele poenget

Hvis du ser på det fra en annen vinkel, er det å ikke få det til det som gjør klatring interessant. Det er det som gir deg noe å utforske. Noe å jobbe med. Noe å komme tilbake til. Hvis du fikk det til med en gang, ville det vært over ganske fort.

Det er motstanden som gjør det engasjerende.

Kanskje det er der du kan begynne

Nå vet du at klatring kan være noe for deg, for du:

• trenger ikke være flink
• heller ikke ha kontroll
• eller få det til

Du kan bare starte der du er – litt usikker, litt nysgjerrig. Og se hva som skjer derfra.

Nå gjenstår det bare at du prøver…

Aktuelle artikler

• Du trenger ikke være sterk for å begynne å klatre
• Når du ikke orker å trene – hvorfor føles klatring annerledes
• Hvordan begynne med klatring? Slik starter du trygt