Det var dag to av kurset i multipitch på Kalymnos. Vår guide, Axel, sto noen meter foran oss og studerte veggen. Han sa ikke så mye. Han lot blikket følge linjen oppover kalksteinen før han snudde seg mot oss.
– Hva ser dere?
Eirik og jeg så opp. Jeg forsøkte å lese veggen slik jeg hadde lært hjemme i klatrehallen. Hvor kunne rutene gå? Hvor ville de første grepene være? Og hvor kunne man hvile?
Etter noen sekunder begynte Axel å peke. Ikke for å gi oss svaret, men for å hjelpe oss til å finne det selv. Han stilte flere spørsmål enn han ga forklaringer. Og da vi endelig begynte å klatre, oppdaget jeg at han hadde gjort noe smart. For han hadde ikke bare vist oss en rute, men han hadde lært oss å tenke.
På vei opp slo det meg hvor lenge siden det var jeg sist hadde kjent på den følelsen.
Følelsen av å være elev.
Gjennom et langt liv rekker man å bli «ganske» trygg på mye. Man bygger erfaring, lærer seg rutiner og finner løsninger. Etter hvert blir det nesten en del av identiteten. Folk kommer til deg fordi du kan noe. Du er den som svarer, ikke den som spør.
På Kalymnos var rollene snudd.
Der sto jeg som 73-åring og prøvde å forstå hvordan jeg skulle bevege meg opp en kalksteinsvegg på en mest mulig effektiv måte.
Og jeg trivdes overraskende godt med det.
Å innrømme at man ikke kan
Jeg tror ikke voksne har vanskeligere for å lære enn unge. Men jeg tror mange av oss synes det er vanskeligere å være nybegynnere. Som barn forventer ingen at vi skal kunne alt. Vi prøver, feiler og prøver igjen uten å tenke så mye over det. Det er en naturlig del av det å vokse opp.
Som voksen er det annerledes.
Vi liker å ha kontroll, liker å vite hva vi driver med. Kanskje fordi vi har brukt et helt liv på å bygge opp kunnskap og erfaring. Derfor kan det føles uvant å stå i en situasjon hvor noen må forklare det mest grunnleggende.
På Kalymnos opplevde jeg akkurat det.
Jeg stilte spørsmål som sikkert var helt opplagte for mer erfarne klatrere. Noen ganger måtte Axel vise en bevegelse flere ganger før jeg forsto hva han mente. Andre ganger trodde jeg at jeg hadde forstått, helt til jeg prøvde selv og oppdaget at kroppen hadde en annen oppfatning enn hodet.
Det interessante var at ingen fikk meg til å føle meg dum. Ingen forventet at vi skulle prestere. De forventet bare at vi skulle være villige til å lære. Vi ble møtt av mennesker som delte kunnskap uten prestisje og lot oss utvikle oss i vårt eget tempo.
Det gjorde det lettere å senke skuldrene.
Erfaring er både en styrke og en utfordring
Samtidig oppdaget jeg at erfaring slett ikke er verdiløs når man lærer noe nytt. Den hjelper oss på andre måter. Vi vet at gode resultater sjelden kommer med én gang. Vi har opplevd nok motbakker i livet til å forstå at utvikling tar tid. Da blir vi kanskje også flinkere til å lytte.
Jeg la merke til hvordan både Eirik og jeg fulgte nøye med når Axel forklarte noe. Ikke fordi vi måtte, men fordi vi ønsket å forstå. Vi stilte spørsmål om hvorfor en løsning var bedre enn en annen. Hvorfor et anker var bygget opp slik det var. Hvorfor en bestemt bevegelse krevde mindre krefter enn en annen.
Vi var ikke ute etter en snarvei – vi ville forstå sammenhengen.
Kanskje er det en av fordelene med å lære som voksen. Du samler ikke bare på teknikker, du bygger forståelse. Den blir kanskje til litt saktere når man blir eldre.
Men den sitter ofte lenger.
Små fremskritt blir store seire
Jeg husker ikke alle rutene vi klatret den uken. Men jeg husker følelsen da noe som hadde virket vanskelig dagen før, plutselig gikk nesten av seg selv. Ikke fordi veggen var blitt lettere.
Men fordi vi hadde lært.
Det kunne være en liten detalj. Hvordan vekten skulle flyttes over føttene. Hvordan vi kunne stole litt mer på friksjonen i skoene. Eller hvordan det ofte var roligere bevegelser som ga de beste resultatene.
Det var aldri de store sprangene.
Det var mange små.
Jeg tror det er slik det meste av læring foregår. Vi merker nesten ikke utviklingen mens den skjer. Først når vi ser oss tilbake, oppdager vi hvor langt vi faktisk har kommet.
Det gjelder ikke bare klatring.
Det gjelder nesten alt vi begynner med.
Vi konkurrerer annerledes
Da jeg var yngre, handlet mestring ofte om å bli bedre enn før – og av og til bedre enn andre. Med årene har den tanken forandret seg. På Kalymnos hadde jeg ingen ambisjon om å imponere noen. Jeg hadde mer enn nok med å utfordre meg selv. Hvis jeg fant en bedre løsning enn dagen før, var det en god dag. Hvis jeg våget noe jeg tidligere hadde vært usikker på, var det framgang. Og hvis jeg lærte én ny ting, var dagen vellykket. Den formen for mestring opplever jeg som mer varig og er ikke avhengig av sammenligning.
Den handler om utvikling.
Kanskje er det derfor så mange voksne finner glede i aktiviteter de begynner med sent i livet. Ikke fordi de tror de skal bli best, men fordi de oppdager hvor tilfredsstillende det er å bli litt bedre enn man var i går.
Fra veggen til livet
Da vi reiste hjem fra Kalymnos, tok vi med oss mer enn nye klatreferdigheter. Vi tok med oss en påminnelse. For det er lett å tro at læring hører ungdommen til, at det finnes en alder hvor det meste allerede er bestemt. Min erfaring er den motsatte.
Vi kan lære hele livet.
Forskjellen er kanskje bare at vi lærer med en annen bagasje enn da vi var unge. Vi har flere erfaringer å bygge på, men også flere forestillinger om hva vi bør kunne og hva vi kanskje er blitt for gamle til å prøve.
Det fine med å være nybegynner er at slike forestillinger sakte begynner å miste grepet. De blir erstattet av nysgjerrighet, av spørsmål og gleden over å mestre noe som i utgangspunktet virket utenfor rekkevidde.
Klatringen lærte meg selvfølgelig hvordan jeg kunne bevege meg tryggere opp en vegg. Men den lærte meg også noe som er langt viktigere:
At det aldri er for sent å stille spørsmål.
Aldri for sent å gjøre feil.
Og aldri for sent å oppdage at man fortsatt har mye å lære.
Det er kanskje den fineste formen for mestring jeg har opplevd. For den stopper ikke ved foten av en klatrevegg.
Den blir med videre – inn i resten av livet.
➜ Les neste artikkel: Det var aldri veggene vi husket på Kalymnos