Gjennom et langt liv rekker man å bli ganske trygg på mye. Man lærer seg rutiner, bygger erfaring og finner ut hvordan ting vanligvis fungerer. Etter hvert blir kunnskapen en del av identiteten. Andre spør deg fordi du kan noe. Du er den som svarer, ikke den som trenger å spørre.
Så kan det plutselig skje noe som snur rollene.
På Kalymnos sto jeg som 73-åring foran en kalksteinsvegg og forsøkte å forstå hvordan jeg skulle bevege meg mest mulig effektivt oppover.
Jeg var nybegynner igjen.
Og det viste seg å være ganske befriende.
Det er forskjell på å være erfaren og å kunne alt
Erfaring er en stor fordel når vi skal lære noe nytt.
Vi vet at utvikling tar tid. Vi har gjort feil før og har erfart at de fleste utfordringer kan løses gjennom øvelse, tålmodighet og nye forsøk.
Samtidig kan erfaring gjøre det uvant å være den som ikke vet.
Gjennom mange år har vi bygget opp kunnskap om hvordan ting skal gjøres. Derfor kan det føles litt ubehagelig når noen må forklare oss noe helt grunnleggende.
På Kalymnos opplevde jeg dette ganske konkret.
Jeg måtte stille spørsmål om ting som var opplagte for mer erfarne klatrere. Noen bevegelser måtte vises flere ganger. Andre ganger trodde jeg at jeg hadde forstått, helt til kroppen viste meg at hodet hadde misforstått.
Det var ikke alltid behagelig.
Men det var lærerikt.
Som voksen vil vi gjerne kunne fra før
Barn forventer ikke nødvendigvis at de skal mestre noe med en gang.
De prøver, feiler og prøver igjen. Det er en naturlig del av det å lære.
Som voksne kan vi ha andre forventninger til oss selv.
Vi har kanskje brukt flere tiår på å bygge kompetanse. På mange områder er vi vant til å være den som har erfaringen. Da kan det føles uvant å begynne helt på nytt.
Det kan også føre til at vi unngår aktiviteter eller utfordringer vi egentlig har lyst til å prøve.
Tanken kan være at vi burde være i bedre form først. At vi burde lære litt mer før vi begynner. Eller at det er flaut å være dårlig når andre kan så mye mer.
Men ingen blir god før de har vært nybegynner.
Å ikke kunne er ikke det samme som å mislykkes
På Kalymnos møtte vi mennesker som delte kunnskap uten prestisje.
Ingen forventet at vi skulle kunne alt. Det eneste som egentlig var nødvendig, var at vi var villige til å lære.
Det gjorde en stor forskjell.
Når det er akseptabelt å stille spørsmål, blir det også lettere å innrømme at man ikke forstår.
Da kan oppmerksomheten flyttes fra hvordan man framstår, til hva man faktisk kan lære.
For meg ble dette en påminnelse om at det å ikke kunne noe ikke trenger å være et nederlag.
Det er ganske enkelt utgangspunktet for læring.
Erfaringen vår forsvinner ikke når vi begynner på nytt
Å være nybegynner betyr heller ikke at vi starter med blanke ark.
Vi tar med oss hele livet inn i den nye aktiviteten.
Erfaringene våre kan hjelpe oss med å forstå at gode resultater sjelden kommer med én gang. Vi vet hvordan det føles å møte motgang. Vi har lært at ferdigheter utvikles over tid.
Kanskje blir vi også flinkere til å lytte.
På Kalymnos merket jeg hvordan både Eirik og jeg fulgte nøye med når Axel forklarte noe. Vi ønsket ikke bare å lære en bestemt teknikk. Vi ville forstå hvorfor en løsning var bedre enn en annen.
Hvorfor var et anker bygget opp på en bestemt måte? Hvorfor krevde en bestemt bevegelse mindre krefter? Hva var det egentlig som gjorde en løsning god?
Den typen spørsmål kommer ofte med erfaring.
Vi hadde ikke behov for bare å kopiere. Vi ville forstå sammenhengen.
Det er noe spesielt med å lære noe helt fra begynnelsen
Når vi begynner med noe nytt, blir selv små fremskritt synlige.
En bevegelse som var vanskelig i går, kan plutselig fungere. Føttene finner bedre plasseringer. Kroppen begynner å forstå noe hodet ikke helt klarte å forklare.
På Kalymnos var det sjelden de store sprangene vi merket.
Det var de små.
En detalj her. En litt bedre bevegelse der. Litt større tillit til føttene. En roligere måte å løse en utfordring på.
Først når vi ser tilbake, oppdager vi hvor mye som faktisk har skjedd.
Slik foregår mye av læringen i livet.
Vi legger merke til resultatene, men ikke alltid alle de små endringene som førte fram til dem.
Mestring kan forandre seg med alderen
Da jeg var yngre, var mestring ofte knyttet til å bli bedre enn før – og av og til bedre enn andre.
Med årene har det forandret seg.
På Kalymnos hadde jeg ingen ambisjon om å imponere noen. Det viktigste var å lære. Hvis jeg fant en bedre løsning enn dagen før, var det en god dag. Hvis jeg våget noe jeg tidligere hadde vært usikker på, var det framgang.
Og hvis jeg lærte én ny ting, hadde dagen vært vellykket.
Det er en form for mestring som ikke er avhengig av sammenligning.
Den handler om utvikling.
Kanskje er det derfor voksne begynner med nye aktiviteter
Det finnes en egen glede i å oppdage at man fortsatt kan lære noe helt nytt.
For noen kan det være klatring. Andre begynner å spille et instrument, lærer et nytt språk, sykler på nye steder eller prøver en aktivitet de aldri har hatt anledning til tidligere.
Poenget er ikke nødvendigvis å bli best.
Det kan være selve opplevelsen av å utvikle seg.
Når målet ikke først og fremst er prestasjon, kan det også bli lettere å legge merke til de små fremskrittene. Det som tidligere kanskje ville blitt betraktet som et beskjedent resultat, kan oppleves som en betydelig seier.
Det er lov å være nybegynner hele livet
Da vi reiste hjem fra Kalymnos, tok vi med oss mer enn nye klatreferdigheter.
Jeg tok også med meg en påminnelse om at læring ikke har en øvre aldersgrense.
Vi har riktignok ulik bagasje gjennom livet. Noen har mye erfaring fra fysisk aktivitet, andre mindre. Noen har prøvd klatring tidligere, mens andre møter veggen for første gang.
Men ingen av oss trenger å vite alt på forhånd.
Det fine med å være nybegynner er nettopp at man får lov til å stille spørsmål. Man får gjøre feil. Man får oppdage at det man trodde skulle være vanskelig, kanskje blir lettere enn forventet – og at noe annet krever mer tid.
Nysgjerrigheten kan ta plassen til behovet for å ha kontroll.
Å lære noe nytt handler også om hvem vi er
Klatringen lærte meg selvfølgelig hvordan jeg kunne bevege meg tryggere opp en vegg.
Men den lærte meg også noe annet.
Det er aldri for sent å stille spørsmål.
Aldri for sent å gjøre feil.
Og aldri for sent å oppdage at man fortsatt har mye å lære.
Kanskje er det nettopp dette som gjør det så verdifullt å begynne med noe nytt som voksen.
Vi får møte en side av oss selv som ikke er ekspert, erfaren eller ferdig.
Vi får være elev igjen.
Og kanskje oppdager vi at det ikke er noe vi trenger å bli ferdige med.
