Da vi kom hjem, var det ikke rutene vi snakket mest om
Da Eirik og jeg reiste til Kalymnos, hadde vi naturligvis noen mål. Vi håpet å klatre mange ruter, bli tryggere på kalkstein og samle erfaring som kunne gjøre oss til bedre klatrere.
Det fikk vi også.
Likevel var det noe annet som dukket opp da vi satt hjemme noen uker senere og lot minnene komme tilbake. Samtalene dreide seg sjelden om hvilke grader vi hadde klatret. I stedet snakket vi om menneskene vi møtte, om latteren rundt middagsbordene, om guiden som tok seg tid når vi trengte en forklaring én gang til, og om de små øyeblikkene der vi kjente at vi faktisk hørte til – selv om vi fortsatt var nybegynnere.
Etter hvert gikk det opp for meg at de sterkeste minnene fra reisen ikke handlet om vanskelighetsgrader.
De handlet om hvordan reisen hadde forandret oss.
Tall kan måle prestasjon – men ikke opplevelser
I klatring er det lett å bli opptatt av tall.
Gradene forteller hvor krevende en rute er. Høydemetrene sier noe om lengden, og antall taulengder beskriver størrelsen på veggen. Slike mål har en viktig funksjon. De hjelper oss å finne utfordringer som passer nivået vårt og gjør det mulig å følge egen utvikling over tid.
Likevel finnes det en fare.
Når tallene blir det viktigste, kan vi begynne å tro at de også sier noe om verdien av opplevelsen. Slik er det sjelden.
Den enkleste ruta på en ferie kan bli den du husker resten av livet, mens den vanskeligste kanskje er glemt før neste sesong begynner.
Vi mennesker har en tendens til å telle det som er lett å måle, samtidig som vi overser det som virkelig setter spor.
De største seirene blir sjelden lagt merke til
Gjennom dagene på Kalymnos opplevde vi begge små øyeblikk som ingen andre ville ha lagt merke til. En bevegelse som endelig satt. En fot som ble plassert med litt større selvtillit. Et sted der vi tidligere ville ha gitt opp, men denne gangen fortsatte. Det var ingen jublet. Ingen tok bilder. Heller ingen som skrev noe i en loggbok. Likevel var dette kanskje de viktigste seirene.
Slik er mestring ofte. Den skjer stille. Den trenger verken applaus eller oppmerksomhet. Det holder at den som opplever den, kjenner forskjellen. Kanskje gjelder det enda mer utenfor klatreveggen. Mange av de største fremskrittene i livet er nesten usynlige for alle andre.
Sammenligninger stjeler lett gleden
Førsteinntrykket av Kalymnos kan være overveldende.
Overalt beveger dyktige klatrere seg opp vegger som ser nesten umulige ut. Noen klatrer grader vi knapt våger å drømme om. Da er det lett å begynne å sammenligne seg. Etter noen dager oppdaget vi imidlertid noe interessant.
De mest erfarne klatrerne var sjelden opptatt av å vise hva de kunne. Samtalene handlet oftere om vakre linjer, god friksjon eller en spesielt fin dag i veggen enn om prestasjoner. Kanskje visste de noe vi fortsatt var i ferd med å lære.
Det vil alltid finnes noen som klatrer bedre. Når man først aksepterer det, blir det lettere å rette oppmerksomheten mot sin egen utvikling i stedet for andres.
Den lærdommen har verdi langt utover klatringen.
Kunsten å være der man er
Noe av det som overrasket oss mest på Kalymnos, var tempoet. Ingen så ut til å ha det travelt. Klatredagen fikk utvikle seg i sitt eget tempo, og etterpå ble folk sittende lenge ved restaurantene. Samtalene fortsatte selv om maten var spist opp for lenge siden. Etter hvert begynte Eirik og jeg å bruke vårt eget uttrykk.
«Kalymnostempo.»
Dagene var innholdsrike, men de føltes aldri hektiske. Gradvis forsto vi at det ikke var mer fritid vi hadde funnet. Det var rom. Rom til å være fullt til stede i det vi gjorde, uten hele tiden å tenke på det neste. Kontrasten til hverdagen hjemme var slående. Kalenderen styrer ofte dagene våre, og telefonen minner oss stadig om hva som kommer etterpå. I en klatrevegg fungerer ikke det.
Der finnes bare det neste grepet.
Derfor vender så mange tilbake
Før vi reiste, trodde jeg at mennesker dro tilbake til Kalymnos først og fremst på grunn av kalksteinen. Nå er jeg ikke lenger sikker. Steinen er fantastisk, men den er bare en del av forklaringen.
Det som virkelig trekker folk tilbake, tror jeg, er følelsen av å være der. Dagene får en annen rytme. Mennesker møter hverandre med en naturlig åpenhet. Skuldrene senker seg, og tiden virker å få litt bedre plass. Det skaper en lengsel som handler om mer enn et reisemål.
Den handler om en måte å leve på.
Fra veggen til livet
Gradene kommer alltid til å være en del av klatringen. Det skal de også være. De gir oss mål å strekke oss mot og gjør det lettere å se framgang. Men hvis vi lar dem bli hele målestokken, går vi glipp av noe vesentlig.
For noen år siden ville jeg sannsynligvis vurdert en vellykket klatretur ut fra hvor mange ruter jeg hadde gått eller hvilke grader jeg hadde klatret. I dag tenker jeg annerledes. En vellykket tur er en tur der jeg kommer hjem med nye erfaringer. Hvor jeg har lært litt mer om meg selv. Møtt mennesker som har gjort inntrykk. Kjent gleden ved å være helt til stede i øyeblikket. Slike opplevelser lar seg ikke måle.
Kanskje er det nettopp derfor de varer så lenge.
➜ Les neste artikkel: Hva lærte Kalymnos oss om frykt