Da jeg begynte å klatre, trodde jeg at det først og fremst handlet om styrke, teknikk og mot. Jeg så for meg et miljø der de beste var opptatt av å bli enda bedre, og der nybegynnere måtte bruke lang tid på å finne sin plass. Det var kanskje ikke en bevisst fordom, men mer en forestilling om hvordan en krevende idrett måtte være.
Den forestillingen skulle vise seg å være helt feil.
Gjennom årene har jeg opplevd mange idrettsmiljøer, men få har overrasket meg slik klatremiljøet gjorde. Det som først fanget oppmerksomheten min, var ikke de imponerende prestasjonene på veggen, men måten mennesker møtte hverandre på. Da sønnen min og jeg senere reiste til Kalymnos for å lære mer om flertaulengders klatring, ble dette inntrykket enda sterkere. Vi møtte mennesker fra ulike land, med forskjellig alder og svært ulik erfaring. Men nesten alle hadde den samme naturlige viljen til å dele kunnskap, gi oppmuntring og få nye klatrere til å føle seg velkommen.
Når prestasjon ikke er det viktigste
Det kan høres litt merkelig ut å si at en prestasjonsidrett ikke først og fremst handler om prestasjon, men det var nettopp den følelsen vi satt igjen med etter oppholdet på Kalymnos.
Selvfølgelig er klatrere opptatt av å utvikle seg. De trener målrettet, setter seg nye mål og gleder seg når de lykkes med en rute de tidligere trodde var utenfor rekkevidde. Likevel opplevde vi at samtalene sjelden dreide seg om hvem som klatret hardest eller hvem som hadde høyest nivå.
I stedet spurte folk hvordan dagen hadde vært, hvilke ruter vi hadde valgt og hva vi hadde lært. De var oppriktig interessert i opplevelsene våre, ikke bare resultatene.
Det skapte en stemning som var både avslappet og inkluderende. Du fikk følelsen av at du kunne være nybegynner uten å måtte bevise noe, og at det var helt naturlig å stille spørsmål til mennesker som hadde mange års erfaring.
Alle husker hvordan det var å være ny
Kanskje er det nettopp dette som gjør klatremiljøet spesielt. Ingen begynner som en dyktig klatrer. Alle har en gang stått foran sin første vegg og kjent på usikkerheten. Vært nervøse før de første meterne over bakken. Gjort feil og lært av dem.
Når alle deler den samme starten, blir det også lettere å møte nye klatrere med forståelse. Jeg har opplevd at erfarne klatrere gjerne bruker tid på å forklare en teknikk en gang til, vise hvordan utstyret fungerer eller komme med et lite råd som gjør at en rute plutselig virker overkommelig.
Ingen forventer at du skal kunne alt. Tvert imot virker det som om mange finner glede i å se andre lykkes. Det er en kultur som ikke oppstår av seg selv. Den bygges over tid, én samtale og én oppmuntring av gangen.
De små øyeblikkene husker vi best
Når vi ser tilbake på dagene på Kalymnos, er det ikke først og fremst rutene vi husker. Det er menneskene. Guiden som tok seg tid til å forklare selv om han sikkert hadde gjort det hundre ganger før. Vi husker de tilfeldige møtene med andre klatrere, de korte samtalene ved restaurantbordene og de små oppmuntrende kommentarene som gjorde at vi fikk enda mer lyst til å prøve igjen dagen etter.
Ingen av disse hendelsene var store i seg selv. Men summen av dem gjorde at vi følte oss som en del av et fellesskap, selv om vi bare var gjester på øya i noen få dager. Det er lett å undervurdere betydningen av slike møter. Likevel er det ofte de som avgjør hvordan vi husker en opplevelse lenge etterpå.
Alder blir mindre viktig enn holdningen
Da jeg begynte å klatre, var jeg godt voksen. Det kunne ha vært lett å føle seg utenfor i et miljø der mange er både yngre og sterkere.
Slik ble det heldigvis ikke.
I klatring virker det som om nysgjerrighet, vilje til å lære og respekt for andre betyr mer enn fødselsåret ditt. Ingen forventer at en syttiåring skal klatre som en tjueåring, men de forventer at du møter opp, prøver og gjør ditt beste. Det er en forskjell som betyr mye.
For mange voksne som vurderer å begynne med klatring, kan nettopp dette være avgjørende. Frykten for ikke å passe inn er ofte større enn frykten for selve klatringen.
Min erfaring er at den frykten som regel er ubegrunnet.
Tillit er en del av kulturen
Klatring er en idrett som bygger på tillit. Du stoler på den som sikrer deg. Stoler på utstyret, og på at partneren følger med og gjør jobben sin.
Den tilliten handler selvfølgelig om sikkerhet, men jeg tror også den påvirker kulturen rundt sporten. Når du er avhengig av andre, blir samarbeid en naturlig del av hverdagen. Man hjelper hverandre, deler erfaringer og ønsker at alle skal komme trygt ned igjen.
Kanskje er det derfor det føles så naturlig å hjelpe en ny klatrer med et råd eller noen oppmuntrende ord.
Konkurransen foregår ofte med deg selv
Det betyr ikke at det ikke finnes konkurranse i klatring. Mange motiveres av å klatre vanskeligere ruter og sette seg nye mål. Men for de aller fleste handler den viktigste konkurransen om noe annet.
Den handler om å tørre litt mer enn sist. Om å stole litt mer på egne ferdigheter. Håndtere frykten litt bedre. Å oppdage at det som virket umulig for noen måneder siden, plutselig er blitt en naturlig del av hverdagen.
Det er denne formen for utvikling som gjør klatring så givende for mange. Du sammenligner deg først og fremst med den personen du var i går.
Derfor blir mange værende
Jeg tror de fleste begynner å klatre fordi de synes sporten ser spennende ut. Mange blir værende av en annen grunn. De oppdager et miljø der mennesker deler erfaringer, heier på hverandre og gleder seg over andres framgang. De opplever at det er rom for både usikkerhet og mestring, og at veien fram er viktigere enn hvor raskt man kommer dit.
Selvfølgelig finnes det forskjeller fra sted til sted, og ingen miljøer er perfekte. Likevel er min erfaring, både hjemme og på Kalymnos, at klatring kjennetegnes av en kultur der respekt, hjelpsomhet og fellesskap står sterkt.
Det er en kultur som fortjener å bli tatt vare på.
For kanskje er det nettopp derfor så mange kommer tilbake til klatrehallen eller klatrefeltet, uke etter uke. Ikke bare for å klatre en vanskeligere rute enn sist, men fordi de har funnet et sted der de kan utvikle seg i sitt eget tempo, omgitt av mennesker som ønsker at de skal lykkes.
Og kanskje er det den viktigste lærdommen vi tok med oss hjem fra Kalymnos: Klatring handler riktignok om å komme opp en vegg, men enda mer om menneskene som hjelper oss dit.
➜ Les neste artikkel: Hva et klatrefall kan lære oss om mestring