En god veileder kan mye. Men kunnskap alene er ikke nok til å gjøre noen andre bedre.
På Kalymnos fikk jeg erfare hvor stor forskjell det kan gjøre hvordan man blir lært opp. Guiden vår, Axel, kunne ha gjort mange av oppgavene for oss. Han kunne ha forklart alt på forhånd, rettet hver eneste feil og valgt de enkleste løsningene.
I stedet gjorde han noe annet.
Han stilte spørsmål, lot oss prøve selv og ga oss akkurat nok hjelp til at vi kunne finne løsningen på egen hånd. Etter hvert fikk vi mer ansvar.
Det var en undervisningsform som gjorde at vi ikke bare lærte hva vi skulle gjøre. Vi begynte å forstå hvorfor.
En god veileder gir ikke alltid svaret
Den første kursdagen skulle vi blant annet lære å bygge standplass. Axel viste oss hvordan det skulle gjøres, før han ga tauet til meg.
Jeg forsøkte å gjenskape det jeg nettopp hadde sett.
Det var ikke riktig.
Axel kunne enkelt ha forklart hva jeg hadde gjort feil. I stedet gjorde han en liten justering og ba meg prøve på nytt.
Det tok litt lengre tid.
Samtidig gjorde det at jeg måtte tenke gjennom oppgaven selv. Hadde han forklart alt med én gang, kunne jeg lett ha rettet feilen uten egentlig å forstå hvorfor løsningen var annerledes.
Ved å prøve på nytt måtte jeg finne ut av det.
Forskjellen kan virke liten, men den har betydning for læring. Det vi selv må forstå, har en tendens til å sitte bedre enn det vi bare får forklart.
Spørsmålet «hvorfor?» kan være viktigere enn svaret
Gjennom kursdagene stilte Axel et spørsmål igjen og igjen:
«Why?»
Hvorfor denne karabineren? Hvorfor denne slyngen? Hvorfor står du akkurat der?
Spørsmålene gjorde at vi måtte tenke før vi handlet.
Noen ganger begynte jeg å svare, bare for å oppdage at jeg egentlig ikke visste. Da ventet han. Han fylte ikke stillheten med sin egen forklaring.
Først når vi hadde tenkt ferdig, kom hjelpen.
Det gjorde læringen annerledes. Målet var ikke bare å huske en bestemt framgangsmåte. Vi skulle forstå prinsippene bak valgene vi gjorde.
Når situasjonen senere endret seg, kunne vi derfor bruke forståelsen til å finne en løsning.
Å gjøre feil er en del av læringen
Det er lett å tenke at en god lærer skal hindre eleven i å gjøre feil.
På Kalymnos opplevde jeg det motsatte.
Feilene våre ble en del av undervisningen. Når noe ikke var riktig, fikk vi mulighet til å oppdage det, tenke gjennom hva som hadde skjedd og prøve igjen.
Det betyr ikke at alle feil bør få utvikle seg. I klatring finnes det situasjoner der sikkerheten krever at en instruktør griper inn umiddelbart.
Men innenfor trygge rammer kan det å få gjøre feil være en viktig del av læringen.
Feilen forteller oss hvor forståelsen ikke er god nok.
Når vi selv oppdager dette, blir det også lettere å huske hva vi skal gjøre annerledes neste gang.
Den beste hjelpen er ikke nødvendigvis den største
På den andre kursdagen fikk vi mer ansvar. Etter hvert sto vi på egen hånd på en standplass mens Axel fortsatte videre.
Dagen før ville akkurat den situasjonen ha føltes langt mer usikker.
Nå var det annerledes.
Vi hadde fått anledning til å prøve selv, gjøre feil, stille spørsmål og forstå mer av det vi holdt på med. Ansvar hadde gradvis blitt flyttet fra instruktøren til oss.
Det var kanskje den viktigste delen av undervisningen.
En veileder kan gjøre en oppgave enklere ved å overta. Men dersom målet er at eleven skal bli selvstendig, må hjelpen etter hvert reduseres.
Akkurat nok hjelp
Senere på dagen fikk jeg problemer på en taulengde. Armene begynte å bli tunge, og jeg klarte ikke umiddelbart å finne veien videre.
Axel kunne ha fortalt meg hva jeg skulle gjøre.
I stedet ga han noen korte hint. Litt mot venstre. Litt høyere. Der var det en sprekk.
Informasjonen var nok til at jeg kunne finne løsningen selv.
Det er en form for hjelp jeg har tenkt mye på i ettertid.
Noen ganger hjelper vi andre så mye at vi egentlig overtar oppgaven deres. Vi vil være nyttige, og derfor gir vi svaret, gjør jobben eller viser hele løsningen.
Problemet er at den andre da kan gå glipp av selve mestringen.
På Kalymnos fikk jeg erfare forskjellen. Axel hjalp meg, men han gjorde det ikke for meg.
Målet må være at eleven klarer seg uten deg
Etter hvert ble det tydelig hva Axel egentlig forsøkte å oppnå.
Han skulle ikke gjøre oss avhengige av ham.
Tvert imot skulle vi gradvis kunne ta mer ansvar selv.
Da han etter hvert kunne trekke seg litt tilbake uten at vi ble usikre, var det egentlig et tegn på at undervisningen hadde fungert.
Det er en interessant måte å se på veiledning på.
En god veileder gjør seg selv mindre nødvendig.
Kunnskapen skal ikke bli værende hos veilederen. Den skal overføres til den som lærer, slik at denne personen etter hvert kan vurdere situasjoner, stille spørsmål og ta egne beslutninger.
Det handler om mer enn klatring
Denne erfaringen fra Kalymnos fikk meg til å tenke på hvor mange forskjellige mennesker som kan ha rollen som veileder.
En klatreinstruktør. En trener. En lærer. En kollega. En forelder.
Felles for dem er at oppgaven ikke bare er å vise hvordan noe skal gjøres.
Den handler også om å utvikle den andres evne til å tenke selv.
For mye hjelp kan skape avhengighet. For lite hjelp kan gjøre oppgaven unødvendig vanskelig. Mellom disse ytterpunktene ligger den krevende kunsten å vite når man skal forklare, når man skal spørre, når man skal gripe inn og når man skal trekke seg tilbake.
Når tillit blir en del av læringen
På Kalymnos opplevde jeg også hvordan tillit kan påvirke læringen.
Da Axel ga meg ansvar for å lede den første taulengden, var det et signal om at han mente jeg var klar. Den tilliten gjorde at jeg ønsket å vise at vurderingen hans var riktig.
Samtidig var det ikke blind tillit.
Han hadde sett hva vi kunne. Han hadde fulgt med på hvordan vi løste oppgavene. Først etter at han hadde fått et bilde av nivået vårt, ga han oss mer ansvar.
Det er en viktig forskjell.
Tillit i læring handler ikke nødvendigvis om å overlate alt til den som lærer. Det handler om å gi ansvar når personen har fått tilstrekkelig grunnlag for å håndtere det.
Fra å kopiere til å forstå
Da vi startet kurset, var mye av det vi gjorde basert på det vi hadde sett andre gjøre.
Etter hvert begynte vi å stille de samme spørsmålene som Axel hadde stilt oss.
Hvorfor gjør jeg dette?
Hva er hensikten?
Hva må jeg tenke på nå?
Det var da jeg forsto hva han egentlig hadde lært oss.
Han hadde ikke først og fremst lært oss å kopiere en bestemt måte å gjøre ting på. Han hadde lært oss å tenke.
Kopiering fungerer så lenge situasjonen er lik den vi har sett før.
Forståelse gjør det mulig å håndtere situasjoner som er litt annerledes.
Det er en vesentlig forskjell, både i klatring og i mange andre former for læring.
Den gode veilederen bygger mennesker
Når jeg ser tilbake på de to kursdagene, er det ikke først og fremst alle detaljene jeg husker.
Det jeg husker, er hvordan ansvaret gradvis ble flyttet over til oss.
Først viste Axel.
Så spurte han.
Deretter lot han oss prøve.
Når vi gjorde feil, fikk vi mulighet til å forstå dem.
Etter hvert trakk han seg litt tilbake.
Til slutt kunne vi gjøre mer selv.
Kanskje er det nettopp dette som kjennetegner god veiledning: Målet er ikke å vise hvor mye veilederen kan, men å gjøre den andre i stand til å klare mer selv.
På Kalymnos lærte vi ikke bare mer om klatring. Vi fikk også et konkret eksempel på hvordan mennesker kan hjelpe andre til å utvikle seg.
En god veileder viser deg ikke bare veien.
Han hjelper deg å lære hvordan du kan finne den selv.
