Siste dag. Over moussaka og en Alfa kvelden før ble vi enige om at nå skulle vi ikke utfordre oss nevneverdig mer. Ferieuken skulle rundes av med noe roligere, noe mer bedagelig, noe som i teorien minnet om hvile. Både pappa og jeg kjente at tanken begynte å blinke rødt – ikke tomme for inntrykk, men ganske tomme for både fysisk og mental energi. Lykken denne morgenen var derfor en sen frokost på deilige hotell Zephyros: et lite hotell med knapt femten rom, men med en service som får større steder til å fremstå som selvbetjente ferger – uten svele. Vi forsyner oss av gresk yoghurt med et nesten komisk stort utvalg av strøssel, sammen med egg, brød og alt som måtte til for å overbevise kroppen om at den fortsatt var med på laget.
Under frokosten begynner vi likevel å lure på om vi ikke skal utforske litt mer av øyen – og kanskje enda mer interessant: hvor mye som egentlig var igjen på reservetanken. Svaret skulle vise seg å være «ikke all verden». Vår nye transportør Michael blir kontaktet, og vi avtaler avgang klokken 13. Det gir undertegnede et par timer til å rydde unna noen Teams-møter og e-poster, slik at overgangen tilbake til virkeligheten ikke skulle føles som rappell uten sikring.
Klokken 13 står vi nok en gang klare for et lite eventyr, til tross for at planen egentlig var å ta det pent. I sekken har vi fire liter vann, litt mat og – litt optimistisk – mest klatreutstyr. Dagens mål er Sikati-grotten, et slags krater helt nord på øyen med spektakulære vegger, mange harde ruter og kanskje et par muligheter også for oss. Michael gliser som vanlig fra øre til øre. Han er et menneske man blir i godt humør av bare ved å være i nærheten av. Aldersmessig befinner han seg et sted mellom meg og pappa, kanskje med en viss slagside mot papsen, og praten går som vanlig i ett.
Vi kjører nordover forbi Arginonta og opp et fjellpass, mens historiene hans om øyen, menneskene og livet her nede gjør at halvtimen forsvinner raskere enn en kald Alfa i kveldssol. I veibanen ligger det overraskende mye stein. Om det skyldes geitene eller regnet fra uken før, vet vi ikke helt, men mengden tilsier nok at naturen selv har vært ute og ommøblert.
Over toppen åpner landskapet seg, og plutselig er Tyrkia så nær at Telia senere på dagen er overbevist om at vi har krysset grensen. Michael setter oss av der de mer erfarne klatrerne har parkert scooterne sine, peker i retning sjøen og sier at vi etter klatringen bør gå ned til Palionisos for å bade og spise geit. Deretter legger han til, med den typen letthet bare lokalkjente kan tillate seg, at han kommer tilbake om seks timer. Så spinner han videre mot nye kunder, mens vi setter kurs mot grotten – eller det vi i alle fall tror er kursen mot grotten.
Etter en nærmere titt på kartet – utfordrende nok med begrenset dekning, høyt forbruk og en mobiloperatør som tydeligvis mener jeg befinner meg i Tyrkia – går det opp for oss at grotten ligger i stikk motsatt retning av der vår lokale helt sendte oss. I beste 71 grader nord-stil tar vi ut en ny kurs og begynner å gå. Ifølge kartet skal det ta maks 45 minutter, kanskje bare en halvtime med norske turbein og moderat dømmekraft.
Vegetasjonen er som hentet ut av en westernfilm: støvete, kupert og full av busker som lukter timian og oregano. Det eneste som mangler er kaktus og klapperslanger, og akkurat det er vi helt fornøyde med. I stedet er vi omgitt av geiter og stadig mer ulendt terreng. Vi går ned i dype kløfter og opp igjen over tørre rygger i stekende sol, med altfor lite oppmerksomhet viet til solkrem. Underveis forserer vi to piggtrådgjerder og innser at dette neppe er den offisielle anmarsjen. Terrenget er ikke direkte farlig, men absolutt av typen geitehelvete light.
Vi blir varme, tørste, småirriterte og stadig mer fascinert av hvor den faktiske stien kan ha tatt veien. Etter nærmere en time er det senior med best langsyn som redder dagen. Pappa mener han ser en sti høyt oppe til venstre – og til og med noe som ligner en bilskjerm. Vi klorer oss på skrå oppover, og ganske riktig: der ligger den. Ikke bare en sti, men nærmest en motorvei etter våre standarder – tydelig merket og overraskende sivilisert. Moralen stiger umiddelbart flere hakk, selv om vi fortsatt er usikre på hvor langt unna grotten egentlig er. Over noen rygger til ser vi den omsider, først langt der fremme, så plutselig mye nærmere enn fryktet.
Og så, idet vi runder neste kneik, åpenbarer hele Sikati seg. Grotten – eller krateret – åpner seg som et naturens eget amfi, med utsikt ned mot den vakre stranden under. Da forsvinner både frustrasjon og piggtråd fra bevisstheten. Vi er ikke lenger bare varme og slitne. Vi er euforiske.
Siste bit ned til grotten er relativt bratt, og geitene ser på oss med en blanding av likegyldighet og overbærenhet, som om de lurer på hva slags amatører som frivillig oppsøker dette i denne varmen. Vel fremme ved kanten ser vi at det finnes to veier ned: enten å fire seg i tau eller å bruke via ferrataen. Vi velger det siste.
Hjelmer og seler kommer på, hjelmkameraet festes, og vi improviserer oss frem til hjemmelagde slynger med den typen alvorlig entusiasme som bare oppstår når man er alene og vet at man er helt avhengig av egen kompetanse. Ingen franske Axel-er i sikte denne gangen. Bare oss, fjellet og et 20 meters fall man helst ikke vil bli kjent med. Heldigvis har vi dobbel sikring og kommer raskt inn i en fin flyt.
Nede i grotten er smilet tilbake. Det er trykkende varmt, helt vindstille og solen steker som om også den vil teste oss litt ekstra. Jeg rekker å utforske stedet mens pappa følger etter, og vi får dokumentert godt med bilder og film. Men tiden er knapp, dekningen lunefull og dømmekraften akkurat god nok til at vi skjønner at dette ikke er dagen for å bli værende for lenge.
Det er en spesiell opplevelse å gå rundt der nede. Vi hadde sett video av stedet kvelden før og føler nesten at vi går inn i en scene vi allerede kjenner, bare at temperaturen nå har skrudd realismen betydelig opp. Vi blir enige om at jeg skal prøve først, men det første problemet melder seg raskt: Vi har verken med klatreføreren eller brukbar dekning, og appen – som jeg i etterkant oppdager at jeg faktisk hadde lastet ned offline – er like utilgjengelig som dømmekraften vår i lunsjvarmen. Jeg får på meg sko og sele, konstaterer at kroppen allerede er rimelig ferdig, og ser svetten renne under hjelmen. En 6b med overheng i starten blir raskt parkert. Det ville vært optimisme på grensen til offentlig uforsvarlighet. Valget faller derfor på en 5c som ser overkommelig ut – i alle fall på avstand.
Jeg får klippet første bolt ved hjelp av en stein jeg står oppå og får koblet inn Ohm-en – den lille geniale saken som hjelper til med å utjevne vektforskjellen mellom far og sønn, eller mer presist mellom pappa og han med de litt kraftigere lårene. Men derfra stopper det opp. For å komme videre må jeg ta et skikkelig spenn med både armer og bein, og i det øyeblikket kjenner jeg det: kroppen er tom. Ikke sliten på den vanlige måten, men ordentlig tømt. Svetten renner fra hendene, kalken gjør et ærlig forsøk, men i dag kunne jeg like gjerne smurt meg inn med melis. Jeg prøver igjen og igjen, tester ulike løsninger og tar frem panic sticken – vårt nyeste vidundervåpen som i teorien gir oss 40 ekstra centimeter arm – men selv det hjelper ikke. Jeg er bare noen få centimeter unna, men akkurat i dag er de centimeterne like utilnærmelige som en Tour de France-etappe i motvind. Hodet vil, men kroppen har meldt seg ut av samarbeidet. Etter 45 minutters kamp i ovnsvarmen må jeg gi tapt. Det er en vond følelse, men også en helt ærlig en. Noen dager er tomt bare tomt. Jeg er fullstendig utmattet, svett og passe irritert. Når man taper mot tyngdekraften, varmen og egne underarmer samtidig, må man av og til bare erkjenne at forestillingen er over.
Vi pakker raskt sammen, kommer oss opp via ferrataen og setter kursen tilbake. Geitemiddagen i Palionisos lever fortsatt som en gulrot foran oss, men først må vi komme oss ut. Klokken er rundt 17. Vi brukte halvannen time inn, har nesten ikke vann igjen og enda mindre krefter. Den første bakken opp er seig som en motbakke i etapperitt, og pausene kommer tett og helt uten skam. Likevel går vi stødig videre, steg for steg, som et far-og-sønn-lag i 71 grader nord på vei mot målgang og en imaginær Tom Stiansen et sted der fremme. Heldigvis følger vi nå en ordentlig sti og ikke geitehelvetet vi kom fra. Underveis passerer vi den «bilskjermen» pappa mente å ha sett tidligere – det viser seg å være en steinmur med et overraskende bilaktig frontparti. Selv hallusinasjonene våre har altså begynt å få landlige trekk.
Etter hvert skimter vi en tydeligere vei lenger fremme – en vei vi faktisk så på vei inn, men da avfeide som irrelevant. Så feil kan man ta når både varme og eventyrlyst er med på navigasjonen. Nå gjenstår bare noen hundre meter til den brede, steinete traktorveien, og motivasjonen er redusert til én ting: iskald cola. Så ser vi den svarte himmelen – asfalt. Den dampende, solvarme Kalymnos-asfalten. Vi er reddet. På dette tidspunktet føles det som om vi både ser målflagget og Tom Stiansen nede i dalen. Jeg har hørt om folk som ser vann i ørkenen; vi ser en TV-profil og en kiosk.
Veien slynger seg nedover, og jeg foreslår et par ganger å kutte noen svinger ute i terrenget, men blir klokelig nedstemt. Én snarvei senere sparer vi likevel et par minutter, akkurat nok til at junior får følelsen av å ha bidratt taktisk. Etter rundt halvannen time på retur, i drøy varme og med kroppen godt mørnet, kommer vi endelig ned mot Palionisos. Planen var egentlig å gå helt ned til sjøen og bade, men idet jeg ser skiltet med fersk limonade, er jeg solgt på stedet. Geiten får vente noen minutter.
Klokken er blitt 18.30, og vi er akkurat slitne nok til at en skyggefull taverna fremstår som et direkte guddommelig konsept. Nikolas tar imot oss i sin lille, autentiske taverna, et sted som ser ut som om det er bygget for å bevise at Hellas fortsatt finnes. Han inviterer meg med inn på kjøkkenet for å se hva de har. Valget står mellom tomatbønner og dolmades – vinblader fylt med mørt kjøtt, ris, urter og tomat. Etter limonade, cola og en velfortjent Alfa får vi servert et hjemmelaget måltid laget av kona hans, og det smaker akkurat slik utslitte mennesker håper at mat skal smake.
Nikolas viser seg å være en tidligere lærer og et vandrende livsprosjekt i seg selv. Han bygget tavernaen i 2009, bar materialer og vann opp hit, brakk ryggen flere steder underveis i livet, sluttet å klatre etter operasjoner – men rekker likevel å fortelle, med stolthet, at han en gang tok hundre armhevinger. En mann etter vår smak.
Vi er mette, glade og ganske salige over å ha fått oppleve et så ekte lite stykke Hellas, da det går opp for oss at vi selvfølgelig har glemt kontanter. Bankterminalen til Nikolas har vært ute av drift i to uker, og et lite øyeblikk ser det ut til at eventyret skal ende med oppvask som internasjonal byttehandel. Heldigvis har vi etter hvert lært noe på denne turen, og vi ringer vår taxisjåfør, nå i rollen som både redningsmann og omreisende minibank. Michael dukker opp kort tid etter med sitt solbrune ansikt, sitt brede glis – og 40 euro. Dermed kan vi takke for maten med god samvittighet og sette kursen hjemover.
På veien tilbake er det vår tur til å lære ham noe: Han er sjokkert over hvor langt vi faktisk har gått og innrømmer at han trodde vi skulle til en helt annen grotte, langt nærmere. Vi får dermed gitt litt tilbake og forklart hvor han med fordel kan slippe av de neste som skal til Sikati. Over fjellet får vi en fantastisk utsikt mot Arginonta og flere av veggene vi har klatret på i løpet av uken. Akkurat da kjennes hele dagen plutselig helt riktig. Ikke rolig, ikke hvilepreget og definitivt ikke etter planen – men riktig. Vi stopper ved minibanken, gjør noen siste ærender og setter kurs mot hotellet. Michael og pappa blir selvsagt Facebook-venner på ekte litt-voksne-vis, og vi blir enige om å holde kontakten hvis vi en dag vender tilbake med familie eller klatregjeng. Det håper jeg virkelig at vi gjør.
Da vi tar farvel, blir det med klem, bilde og følelsen av at dette forhåpentligvis bare er starten på et videre bekjentskap med en øy og en kultur som har rørt meg langt inn i hjerteroten. Nå sitter jeg på flyet hjem med en sovende pappa ved siden av meg og kjenner tårene presse på. Jeg griner litt av lykke, litt av takknemlighet og litt fordi slike bobler av mening treffer ekstra hardt i en ellers travel og forstyrret verden. 
Dette var vår første lange tur bare vi to, og jeg håper inderlig at det ikke blir den siste. Kalymnos har på mange måter blitt mer enn et klatrested for meg. Øyen er full av rolige mennesker, ekte gjestfrihet og et tempo som minner oss om at livet ikke alltid må jages for å kjennes rikt. Heldigvis har stedet ennå ikke druknet i turistfeller, norske kjøttkaker og dunkende høyttalere. Her må man pent ta til takke med autentisitet – og det viser seg å være mer enn nok.
Kanskje er ikke Kalymnos «syden» i det hele tatt. Heldigvis. Jeg gleder meg til å komme hjem til familien min og håper samtidig at vi en dag kan reise tilbake hit sammen – enten man klatrer eller ikke. For dette er et sted for dem som vil lande litt, finne noe igjen i seg selv, bade i varmt hav, møte ekte mennesker og kjenne på en annen rytme enn den vi så ofte lever i hjemme. Én ting er i alle fall sikkert: tilbake skal jeg. Au revoir, Kalymnos – og takk til alle som gjorde inntrykk: venner i fjellet, mennesker i taxien, på hotellet, på tavernaene og i gatene.
Men aller mest: tusen takk til mamma og pappa som inviterte meg med på dette eventyret. Det ble mye, mye større enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Nå gjenstår bare de flere tusen bildene og jobben med å dele litt av dette videre. Og skulle noen lure på om vi anbefaler en tur hit: svaret er et rungende ja.
PS – denne serien starter med: Dag 1 – Mitt Trango på Kalymnos: fra høydeskrekk til mestring
Se flere bilder fra Sikati Cave