Så var dagen her. Eksamen. Finalen. Selve grunnen til at denne turen i det hele tatt ble til mer enn en idé kastet over middagsbordet. Var vi faktisk klare til å klatre fra fot til topp på et fjell? Ikke bare en rute, men fem taulengder, 120 meter, sekk på ryggen og sikkerhetsarbeid på et nivå som for få uker siden hadde fremstått like realistisk som å bli tatt ut til Tour de France etter et par runder rundt Tveitevannet. Dette er noe helt annet enn å stå trygt nede på bakken og sikre. Her skal man holde hodet kaldt, orden på tau, utstyr og kommandoer – og samtidig prøve å se noenlunde samlet ut mens man henger i en fjellvegg over Middelhavet. Før vi reiste til Kalymnos, tenkte jeg at to, kanskje tre taulengder ville være et hårete, men mulig mål. Lite visste jeg at jeg noen uker senere skulle stå hundre meter oppe i fjellet med havet langt der nede, og kjenne på den merkelige blandingen av ærefrykt, ro og barnslig stolthet som bare oppstår når man gjør noe man egentlig ikke helt trodde man turte.
Tirsdag kveld ringer Axel og spør om det er greit at vi drar allerede klokken sju for å unngå den verste solen. Greit? Vi er klare 07 sharp, som to skoleflinke elever på vei til muntlig eksamen, bare med hjelm, kalkpose og noe svakere forutsetninger. Komiklubben er gjenforent i bobilen, og vitsene sitter løst på både bergensk-engelsk og fransk-engelsk. Turen går mot School-sektoren, og skolebussen vår jobber seg opp bakkene over Myrties, forbi Masouri og videre i retning Arginonta. Axel gjør et tappert forsøk på å kjøre opp en fjellvei som er hakket for optimistisk selv etter fransk standard, men vi må gi tapt og ta en litt lengre anmarsj. Etter 30–40 minutter er vi fremme ved bunnen av dagens prosjekt: Platon, en fem taulengders rute på 120 meter, gradert 5b. Her får vi klar beskjed av Axel om at han kommer til å være litt streng i dag. Det handler ikke om stilpoeng, men om tempo. Skal vi rekke toppen før solen og tiden tar oss igjen, må vi holde driv hele veien. Den franske fjellregissøren er med andre ord ferdig med prøvene – nå er det premiere.
Pappa får æren av å lede første taulengde. Den starter som en slab – ikke altfor bratt, men akkurat bratt nok til at det kjennes på alvor når man vet at dette bare er første akt. Han og Axel jobber seg stødig oppover og etablerer raskt første standplass. Jeg følger etter og er oppe før nervene rekker å få særlig fotfeste. Da er vi i gang på ordentlig. Humøret er høyt, fokuset enda høyere.
Neste etappe er min. En 5b-lengde med noen partier som definitivt ikke er skrevet for folk med ferskt brattkort. Likevel går det overraskende bra i starten. Jeg finner rytmen, høyden plager meg mindre enn før, og jeg kjenner at både kroppen og hodet faktisk er med på laget. Det hjelper riktignok også å ha Axel i nærheten når takene blir dårligere og nervene bedre. Vel oppe på standplassen – en luftig liten fjellhylle på kanskje halvannen kvadratmeter – er det vanskelig å ikke kjenne på at dette begynner å ligne ekte fjellklatring. Ikke sånn Instagram-ekte, men sånn ordentlig: trangt, eksponert og fullt av ting som må gjøres riktig.
Nå gjelder det å få papsen opp. Det er en egen glede å se den spreke 73-åringen komme seg opp mot oss med ro, erfaring og stahet nok til å få de fleste tenåringer til å fremstå som tiltaksløse. De siste meterne er krevende, men med en hjelpende fransk hånd er vi samlet igjen. Så gjør Axel en liten justering i opplegget: Han vil sikre oss begge ovenfra neste del. Og dermed skjønner vi at nå er vi kommet til kapitlet der komiklubben må slutte å improvisere og stole på manus. Axel danser seg opp en bratt kant med den typen letthet som får det til å se ut som tyngdekraften bare gjelder for andre. Plutselig er han ute av syne, og papsen og jeg blir stående igjen på vår lille hylle i Hellas, lent bakover i selen med tilliten festet i to tau og et system vi heldigvis har lært å stole på. Det er en merkelig følelse – på én gang dypt beroligende og smått absurd. Vi hører ikke alt, ser enda mindre, og det hører med til historien at dette også er Axels første tur opp akkurat denne ruten. Betryggende, på en veldig kalymnisk måte.
Axel etablerer raskt neste standplass, og pappa går først. Jeg har i mellomtiden tatt av de trange klatreskoene for å spare tærne, som en slags semiprofesjonell fransk klatrer – bare uten aksent, rutine og legitim rett til å opptre så avslappet. Når det blir min tur, går jeg gjennom det vi har drillet på de siste dagene: demonterer ankeret, rydder utstyr, klipper ting på riktig plass og kjenner på en ny type ro. Jeg står der oppe 60–70 meter over bakken, alene, men ikke ensom. Det er egentlig en ganske fin forskjell. Starten på neste etappe er bratt og eksponert, og jeg må snakke litt med meg selv for å holde riktig kanal på det indre kommentatorsporet. Men jeg er i arbeidsmodus. Jeg vet hva jeg skal gjøre, og jeg merker at frykten ikke lenger får være prosjektleder. Det fine med at Axel sikrer oss begge, er at pappa og jeg kan klatre med kort avstand mellom oss. Vi veksler noen rolige, lett anspente ord underveis, som to mann i en veldig smal heis uten vegger. På et punkt sklir jeg og mister fotfestet. Plutselig dingler jeg der, hundre meter over bakken. Men denne gangen er det annerledes enn på Hibiscus noen dager tidligere. Fallet er ikke et mentalt jordskjelv, bare en kontant påminnelse om å skjerpe seg. Jeg samler meg, finner rytmen igjen og føler faktisk – til min egen overraskelse – at jeg forserer de neste meterne med en viss eleganse, i alle fall etter mine standarder.
Da vi når nest siste standplass, har vi unnagjort pitch fire. Nå gjenstår bare 15 meter til toppen. Solen har så vidt begynt å titte over fjellkammen, som om også den vil få med seg avslutningen. Axel gjør seg klar, hopper oppover som en fjellgeit med fransk pass, og kort tid senere ser vi ham oppe. I det øyeblikket fylles kroppen av en blanding av lettelse, eufori og den typen takknemlighet som gjør en litt stille. Vi kommer til å klare det. Prosjektet vårt. Pappa og jeg. Et fjell. Fem taulengder. Et lite, stort eventyr som for bare noen uker siden ville blitt avfeid som høyst usannsynlig. Med vissheten om at det nå bare er en forholdsvis snill 4c-lengde igjen, går vi siste biten med lette hjerter og tunge underarmer. Noen minutter senere står vi på toppen med armene i været. Etter over tjue år med nititting på 71 grader nord føles dette som vårt eget lille Stetind – eller i det minste generalprøven på noe som en dag kan bli større. Ikke fordi fjellet er størst, men fordi det flyttet noe i oss.
Men tilbake til 36,95 grader nordlig breddegrad og vårt lille kalymniske høydepunkt. På toppen blir det smågodt, prat og noen øyeblikk der pappa og jeg bare ser på hverandre og prøver å forstå hva vi faktisk har vært med på. Akkurat idet vi står der, ringer mamma på FaceTime og konstaterer med trygg overbevisning at vi må være riv ruskende gale. Kanskje har hun et poeng. Men med god sikkerhet, stødig guiding og vår franske tredjemann i komiklubben kjennes galskapen heldigvis både planlagt og velregissert. Belønningen for toppstøtet er at vi får gå ned igjen til bilen, en liten hike gjennom tidvis bratt og ugjestmildt terreng, men ikke verre enn det vi har vært ute i både på Vestlandet og i Jotunheimen.
På vei ned sitter latteren løsere enn noen gang. Historiene flyr, pappahumoren lever sitt eget liv, og Axel har gått fra å være den selvutnevnt kranglete og litt strenge franskmannen til å bli en av oss. Vi hører på deilig musikk på vei tilbake, og idet skoene treffer asfalten og vi trasker mot bilen, kjenner vi igjen den samme rusen som etter de beste turene – en slags climber’s high som vanskelig lar seg forklare for andre enn dem som har kjent den. Vi tar avskjed med vår nye venn, håper veiene våre krysses igjen, og jeg har selvsagt bedt ham ta kontakt om han og kjæresten en dag tar turen til Bergen og Voss. Dagen rundes av med det som visstnok skal være byens beste moussaka, om enn et lite stykke unna standarden til vår faste taxisjåfør Michael sin mor. Etter en god nok moussaka tar vi en rolig kveld, mens kropp og sinn er passe ferdigkokt etter dagens økt – på den gode måten. Fem taulengder til lykke viste seg å være akkurat det: fem etapper med frykt, mestring, latter og et minne jeg kommer til å bære med meg lenge. Vi er begge enige om at vår siste dag skal definitivt bli en rolig en etter fem dager med klatring, men den som venter får vite om vi klarer å holde oss i ro..
Gå ikke glipp av den siste dagen på denne reisen – Dag 6 – Hviledag med høydemeter og geitebonus