Etter tre harde dager i fingre, underarmer og hode var det dags for noe som på papiret skulle ligne en fridag – i praksis en slags restitusjonsøkt med tau. Planen var en halv dag med rolig guiding og photoshoot. Pappa hadde leid inn en av de flinkeste klatrefotografene på øyen, Klara, og vi fikk også med oss en guide fra Kalymnos Climbing Guide – Axel 2. Når man først har forvillet seg helt til Mekka, får man nesten dokumentere pilegrimsreisen skikkelig.
Vi møter Klara i hennes røde «Ferrari» – altså Axel 1 sin poetiske beskrivelse av den godt brukte, solblekede og temmelig varme bilen hennes. Klara er en utadvendt multikunstner fra Østerrike som håndterer heftig klatring, foto, sang, håndverk og sannsynligvis et par disipliner til før frokost. Noen minutter senere plukker vi opp Axel nummer to, i nøyaktig samme bilmodell som Axel nummer én – selvsagt parkert rett ved siden av hverandre, som et lite fransk biltreff i miniatyr. Han er en smilende og kul franskmann med glimt i blikket, og det hører med til historien at Klara og Axel har en lengre relasjon bak seg. Replikkene flyr derfor lavt i bilen, men alltid med varme i bunnen. Vi setter kurs for Arginonta Valley og Sea Breeze-craget, med nydelig utsikt innover dalen og utover bukten. Alt ligger til rette for en episk dag: mye mestring i veggen, gode historier og forhåpentligvis bilder der vi ser hakket tøffere ut enn vi egentlig følte oss.
Anmarsjen er relativt kort – rundt ti minutter til Main-sektoren. Vi rigger oss til og starter med litt oppvarming på Dutch Courage (4b), der vi begge klatrer på led. Det blir noen kule bilder, men enda viktigere: jeg kjenner masse mestring og klatrer teknisk min beste rute så langt her nede. Deretter flytter vi oss videre til Rhizarthrose (5b), hvor Axel setter topptau mens pappsen sikrer. En nydelig rute på 30 meter, med noen partier som krever litt respekt, men jeg kjenner virkelig at jeg danser meg oppover veggen. 
Det er en helt fantastisk følelse å være tilbake på topptau igjen – det føles uendelig mye tryggere, og dermed også lettere å slippe klatringen fri. Bevegelsene blir løsere, hodet roligere, og plutselig er det mer lek enn kamp. Solen steker godt, og for første gang klatrer jeg ute med solbriller – noe som får meg til å føle meg som en blanding av smårocka sportsklatrer og forvirret chartergjest.
Til siste rute flytter vi oss bort til Pocket Wall, som byr på litt mer skygge. Valget faller på Rockcleaner (5b+). Axel setter topptau nok en gang, og jeg sikrer. Det føles fortsatt litt uvirkelig at jeg tok brattkortet for bare åtte dager siden og nå står med livet til en klatreguide i hendene, men mengdetreningen de siste ukene har virkelig gjort sitt – det kjennes overraskende naturlig og rolig. Vi jobber oss opp den bratte, 22 meter lange veggen med en helt annen trygghet enn da vi kom. Det er nesten komisk hvor fort mennesket venner seg til både høyde og eksponering når alternativet er å stå igjen nede og se dum ut med kalkpose. At vår egen Ben har kjørt oss hardt de siste ukene, er det liten tvil om. Denne reisen hadde vært betydelig seigere uten det grunnarbeidet.
Da klokken bikker lunsj, er vi ferdige med dagens økt og siger ned til Ferrarien igjen. Den er ikke blitt mindre varm etter noen timer i kalymnisk solsteik. Axel minner Klara om solskjermingen som ligger i bagasjerommet, men de to har åpenbart litt ulik tro på effekten av slike tiltak – omtrent som folk flest har ulikt forhold til værmeldinger og forebyggende vedlikehold. På vei tilbake mot Myrties blir vi nok en gang slått av hvor vanvittig gode klatremuligheter dette stedet har, for alle nivåer. Men kanskje enda mer sitter vi igjen med følelsen av å ha fått et lite innblikk i den lokale klatrekulturen gjennom dagene med guider og fotografer. Det er lett å undervurdere verdien av den typen nærhet til folk som faktisk lever dette livet. Ja, det koster litt å leie guide – selv om jeg denne gangen har vært i overkant heldig siden dette i praksis er bursdagsgaven min fra mamsen og pappsen – men det kjennes også riktig å støtte et miljø som gjør steder som dette trygge, levende og tilgjengelige for oss som kommer utenfra med store øyne og ferske knuter.
Etter noen runder med litt jobbing og litt kos ved og i bassenget bestemmer vi oss for å utforske en strand like i nærheten – nok en liten perle. Bare rundt 700 meter fra hotellet ligger Melitsachas, en rolig og litt bortgjemt strand. Vi er stort sett alene der, bortsett fra fire–fem andre som tydeligvis også har forstått poenget. Etter et bad i det nydelige, blå havet er det rett i horisontalen, og det tar ikke lang tid før jeg inntar full snorkeposisjon. Da vi våkner til liv igjen, er veien kort til tavernaen tretti meter bak oss. Nok en gang blir vi møtt med en gjestfrihet og åpenhet som nesten får en bergenser til å bli mistenksom. En kald Alfa, deilig grillmat og solnedgang setter punktum for en dag som la seg akkurat slik en fridag mellom slagene skal gjøre: som balsam, ikke pause. Med kroppen fylt opp av saltvann, mat og mange hundre gram innbilt proteingevinst, begynner vi å lade for finalen – toppstøtet, selve målet med turen, multipitch-forsøket.
Les videre på Dag 5 – Fem taulengder til lykke