Det har blitt utført ulike forskninger nasjonalt og internasjonalt for å se hvilken betydning klatring kan ha på mental helse. Rundt om i verden har man tatt i bruk klatring som en del av helhetlige tiltak innen mental helse, rehabilitering og sosialt arbeid. Disse initiativene kobler ofte sammen kompetanse fra ulike fagfelt som psykologi, fysioterapi, idrett og sosialfag.
Her presenter vi et utvalg prosjekter og organisasjoner som bruker klatring på innovative måter. En mer fullstendig utgave av vår research finner du på Forskning på klatringens effekt på psykisk helse.
”Klatreveggen” (Mental Helse Ungdom & NIH, Norge)
Klatreveggen er et forskningsprosjekt og lavterskelkurs der unge (16–25 år) med psykiske utfordringer deltok i gratis klatretrening over flere uker. Prosjektet, støttet av Stiftelsen Dam, ble gjennomført i 2020–2021 med ~67 deltakere fordelt på klatregrupper. Hensikten var å undersøke effekten av fysisk aktivitet på psykisk helse i praksis.
Resultatene var oppmuntrende. Deltakerne rapporterte om bedre psykisk helse, mer overskudd og at kurset ga mersmak til å fortsette. Evalueringen understreket hvor viktige slike lavterskeltilbud er for ungdom med psykiske vansker. Mange trenger et lite puff og et trygt fellesskap for å komme i gang med trening.
På kursene la man vekt på mestring fremfor prestasjon, og brukte klatringens iboende natur (f.eks. “toppe en vegg” som metafor) til å skape positive mestringsopplevelser. Prosjektet har inspirert andre aktører som jobber med ungdom til å vurdere klatring i sitt tilbud.
”Bouldering psychotherapy” (klinikk/nettverk, Tyskland)
Et tverrfaglig behandlingsopplegg utviklet av tyske psykologer og klatreinstruktører for voksne med depresjon. Opplegget varer typisk 8–10 uker der hver økt kombinerer halvparten psykoedukativ gruppeterapi og halvparten buldring i klatrevegg. Terapeutene bruker klatringen aktivt. For eksempel kan et tema være å håndtere nederlag, som øves på i praksis. Dette kan være gjennom vanskelig bulder og dermed lære å tåle fall. Studiene bak metoden viste at pasientene fikk betydelig symtomlette, økt sosial støtte i gruppen og bedret selvfølelse. Metoden er nå tatt i bruk i flere klinikker i Tyskland og Østerrike som et likeverdig alternativ til tradisjonell gruppeterapi. Dette er et godt eksempel på et tverrfaglig tiltak som ser personen helhetlig.
Climbing for youth development (flere land)
En del non-profit-organisasjoner internasjonalt bruker klatring for å inkludere utsatt ungdom og bygge livsferdigheter. For eksempel har klatresentre i Chicago (USA) startet “REACH Youth Program”. Dette er et program som gir gratis klatretrening, coaching og mentorstøtte til ungdom fra marginaliserte bydeler. I Storbritannia finnes lignende opplegg via skoler og fritidsklubber. Her brukes klatring for å styrke ungdommer sin sosiale og emosjonelle læring som selvtillit, samarbeid og stressmestring). Mange unge som faller utenfor tradisjonelle lagidretter, blomstrer i klatreveggen. De setter egne mål og opplever mestring uavhengig av andres prestasjoner. Samtidig knytter de bånd til medklatrere og trenere. Ungdommene opplever personlig vekst som også gir ringvirkninger på skole, jobb og andre arenaer.
Climb Alongside Mental Health (C/A/M, internasjonalt)
Dette er et globalt grasrotinitiativ og kampanje som sprer budskapet om klatringens mentale helsefordeler. Spesielt er dette rettet mot selvmordsforebygging. C/A/M ble startet av klatrere med egne erfaringer fra depresjon og selvskading. Det har som mål å “redefinere” folks syn på klatring fra ekstremsport til et støttende fellesskap for mental helse. De oppfordrer klatrere verden over til å dele sine historier om hvordan klatringen har hjulpet dem. Se bruker sosiale medier for å normalisere det å snakke om psykisk helse i klatremiljøet. Gjennom personlige fortellinger og nettverk, ønsker de å nå ut til folk som sliter psykisk. De inviterer dem inn i klatreveggen i håp om at klatring kan bli en livline slik det var for dem selv.
Dette initiativet er ikke en formell behandlingsmodell. Likevel er det et viktig holdningsskapende og støttende fellesskap som binder sammen «klatrefamilien» på tvers av landegrenser.
Climbing Calm (Storbritannia)
Et sosialt entreprenørskap etablert av terapeuter i England. Det er spesifikt rettet mot barn og unge med nevrodiversitet (f.eks. autismespekter, ADHD) og voksne med angst. De tilbyr terapeutiske klatregrupper der hver økt ledes av både en klatreinstruktør og en klinisk psykolog. Opplegget kombinerer læring av klatreferdigheter med opplæring i mestringsstrategier for angst og stress. Dette gjøres gjennom pusteøvelser og selvreguleringsteknikker. Disse øvelsene flettes gradvis inn i klatringen underveis i behandlingen.
Programmet har fått stor pågang og rørende tilbakemeldinger. Foreldre forteller at ungdom som knapt forlot huset på grunn av angst, nå gleder seg til klatretreningene. De smiler igjen og bygger vennskap i veggen. En familie beskrev Climbing Calm som “en fast stige å klatre opp fra det mørket” etter at barnet deres hadde forsøkt selvmord. Klatringen ble et holdepunkt som ga struktur, glede og fremgang i en vanskelig tid. For unge med ADHD/autisme, gir det tilrettelagte klatreopplegget både sensorisk stimulering og sosial læring på en trygt styrt måte. Climbing Calm viser hvordan man kan bygge bro mellom klinisk behandling og fysisk aktivitet i et ikke-klinisk miljø.
Klatring i møte med samfunnsutfordringer for unge
Dagens unge generasjon står overfor flere samfunnsutfordringer knyttet til helse og inkludering: En økning i rapporterte psykiske plager, stillesittende hverdag, utenforskap og ensomhet har skapt et behov for kreative, helsefremmende tiltak. Her peker klatring seg ut som en aktivitet som treffer mange av utfordringene på en gang:
Psykiske helseplager blant unge
Ifølge Folkehelsemeldingen 2017 var psykisk uhelse og fysisk inaktivitet to av de største folkehelseutfordringene blant unge. Klatring kan adressere begge: Det er trening som styrker kroppen, og det gir mental avkobling, mestring og glede. Studier viser at fysisk aktivitet generelt kan dempe symptomer på angst og depresjon hos ungdom, og klatring spesielt kombinerer fysisk trening med elementer som synes å treffe unges psykologiske behov godt. For eksempel gir klatring en “flow”-opplevelse – man er så oppslukt av aktiviteten at negative tanker og grublerier må vike.
Ungdom forteller at klatring gir et frikvarter fra stress og sosiale medier, og at de føler seg “mentalt lette” etter en økt. Slik kan klatring fungere forebyggende for psykisk helse, og som et verktøy for de som allerede strever (jfr. klatreprosjektene til Mental Helse Ungdom). I forlengelsen av dette kan klatring også være relevant i selvmordsforebygging: Ikke som medisinsk behandling isolert, men ved å gi unge et positivt miljø, fysisk mestring og noe å se frem til, kan det være en beskyttelsesfaktor i livskriser. Initiativ som C/A/M tar mål av seg å nå frem til nettopp sårbar ungdom med budskapet om at “klatring hjalp oss – kanskje det kan hjelpe deg”.
Utenforskap og sosial isolasjon
Tall fra norske myndigheter viser at en betydelig andel unge faller utenfor arbeid, utdanning eller organisasjonsliv (NEET-problematikken). Manglende tilhørighet kan igjen forverre psykisk helse. Klatreklubber og -sentre tilbyr her en alternativ arena for inkludering. Fordelen med klatring er at aktiviteten i seg selv tiltrekker et bredt spekter av folk – det er ikke så konkurransepreget for nybegynnere, og man kan delta på tvers av alder, kultur og funksjonsnivå. Norges Klatreforbund har tydelig uttalt at “klatring skal være en aktivitet for alle” og at idretten skal preges av mangfold og lav terskel.
Strategiplanen til NKF (2022–2024) løfter fram inkludering som en av tre kjerneverdier, med vekt på at klatreklubbene skal være åpne og inkluderende fellesskap der alle som vil får mulighet til å delta. Dette harmonerer med moderne folkehelsetenkning: å bruke frivillige organisasjoner og møteplasser til å skape tilhørighet for dem som trenger det mest.
Klatreklubber rundt om i landet har de siste årene startet opp egne grupper for ulike målgrupper – f.eks. tilrettelagt klatring for funksjonshemmede, jenter i klatring (Kvinneløftet) og ungdomsgrupper for nybegynnere – nettopp for å senke terskelen og sikre at flere føler seg hjemme. Slike tiltak spiller overens med regjeringens nullvisjon for utenforskap og samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge. Klatring krever som nevnt samarbeid (sikring, coaching hverandre) og dette bygger sosiale bånd naturlig. I veggen forsvinner mange sosiale hierarkier – det blir like viktig hva man gjør der og da (holde tauet godt, rope “kom igjen!”) som hvem man er ellers. For ungdom som kanskje har falt ut av lagidrett eller skolekorps, kan klatreveggen bli et sted de endelig passer inn, møter aksept og nye venner.
ADHD og skoletretthet
Mange unge med konsentrasjonsvansker eller ADHD opplever skolehverdagen som krevende og kan miste motivasjon. Klatring blir i noen miljøer brukt som en alternativ læringsarena – for eksempel som del av spesialpedagogiske opplegg eller på alternative skoler. Grunnen er at klatring kan forbedre oppmerksomhetsspennet (som vist i ADHD-studiene) gjennom å lære ungdom å fokusere på én ting av gangen på en engasjerende måte. Lærere har observert at elever med mye uro klarer å finne ro og konsentrasjon når de klatrer, og at denne evnen gradvis kan smitte over til andre situasjoner. I tillegg gir klatring disse ungdommene en opplevelse av mestring i noe fysisk, som kan veie opp for gjentatte nederlag innen teori.
Kombinasjonen av både fysisk kanal for overskuddsenergi og krav til mental disiplin er kanskje spesielt gunstig for ADHD. Det finnes eksempler der barnevern eller ungdomspsykiatri har tatt med ungdom på klatring som del av miljøterapi nettopp av denne grunn – for å bygge mestring og selvkontroll. Den førnevnte organisasjonen Climbing Calm fokuserer på nevrodiverse unge og rapporterer at deltakerne lærer å håndtere angst og regulere seg selv gjennom teknikkene de øver på i klatreveggen. Dette tyder på at klatring kan integreres i tverrfaglige hjelpetiltak for unge som sliter innen skole og psykisk helse.
Fysisk inaktivitet og overvekt
Dagens ungdom sitter mer stille enn tidligere generasjoner, noe som truer folkehelsen. Klatring kan være en attraktiv inngang til fysisk aktivitet for dem som ikke trives med tradisjonelle idretter. Det oppleves mer som lek og spenning enn “trening” for mange. Man utfordrer seg selv, konkurrerer mest mot sine egne grenser, og opplever mye moro underveis. Klatring gir allsidig trening – styrke, smidighet, koordinasjon og kondisjon – og kan på sikt bidra til bedre fysisk helse, som igjen har positiv effekt på psyken.
Et poeng er at klatring er nytt i skolesammenheng; i motsetning til fotball og ski som “alle” har vært borti, kan klatring gi de inaktive en sjanse til å starte med blanke ark i noe ingen forventer at de kan fra før. Dette kan rive ned noen barrierer for å prøve. Flere norske kommuner har investert i klatrevegger i skolegym eller i ungdomsklubber nettopp for å tilby variert aktivitet. Det finnes også eksempler der NAV og arbeidsmarkedsprosjekter inkluderer klatring som del av tiltak for unge utenfor arbeid, for å bygge selvdisciplin og rutiner via fysisk aktivitet.
Samlet sett møter klatring mange av dagens behov på en helhetlig måte. Aktiviteten integrerer fysisk trening, mental utfordring og sosial felleskap i én pakke. Dette gjør klatring velegnet i folkehelse- og inkluderingssammenheng, fra forebyggende arbeid til rehabilitering.
Strategisk forankring
Initiativene beskrevet over og klatringens dokumenterte effekter passer godt inn i de strategiske prioriteringene til de øverste organene innen klatring i Norge. Norges Klatreforbund (NKF) har de siste årene tydelig signalisert at klatresporten skal være både breddeidrett og toppidrett – med “lav terskel, høye mål” som visjon. Lav terskel innebærer at alle som vil klatre skal ha mulighet til det i et inkluderende miljø, uavhengig av bakgrunn. NKFs verdier legger vekt på fellesskap, helse og idrettsglede og presiserer at klatrere ønsker alle velkommen og deler kunnskap for å skape gode fellesskap. Dette verdigrunnlaget støtter fullt ut tiltak som bruker klatring til å inkludere utsatte grupper – enten det er ungdom med psykiske plager, funksjonsnedsettelser, minoritetsbakgrunn eller eldre som trenger en ny arena.
Strategiplan for NKF 2022–2024
I denne planen fremkommer det et hovedmål om å “fremme sunn, sikker og bærekraftig klatresport” og å styrke klubbenes evne til å gi kompetente, velorganiserte og inkluderende aktivitetstilbud. Dette viser at NKF ikke bare er opptatt av konkurranseklatring, men også ser klatring som et middel til å oppnå folkehelsemål. Klatreforbundet samarbeider med klatreklubbene for å senke barrierer – f.eks. gjennom utdanning av trenere som kan tilrettelegge for ulike grupper, og gjennom økonomiske støtteordninger for lavterskeltiltak. NKF har også et utvalg for paraklatring og jobber for å få flere “klatrerom” (tilpassede anlegg) som kan brukes i terapi og opptrening.
Klatring fikk et løft som olympisk idrett
Det er verdt å merke seg at klatring fikk et løft som olympisk idrett i 2021, noe som har økt rekrutteringen dramatisk. Mer enn 10 000 nordmenn tar klatrekort hvert år. Bredden øker, og med det kommer også et større ansvar og muligheter for klatremiljøet til å favne helseperspektivet. Frivillige klatreledere melder allerede om at de ser verdien av klatring for deltakernes velvære: Mange klubber har fortellinger om medlemmer som “fant seg selv” gjennom klatringen, enten de slet sosialt, med selvbildet eller med psykiske vansker. Dette engasjementet fra grasrota oppover passer inn i regjeringens Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), som etterlyser mer bruk av frivillige tilbud og møteplasser i psykisk helsearbeid. Klatreklubber kan være slike møteplasser. NKF kan således spille en rolle som brobygger mellom helsevesen og idrett, for eksempel ved å synliggjøre klatring som aktivitet til frisklivssentraler, NAV-tiltak og skoleverket.
Tverrfaglig samarbeid
Norges klatreforbund samarbeider også med Norges Idrettsforbund og andre særforbund i prosjekter som går på tvers av idrett og folkehelse. Et eksempel er initiativer for frafallsforebygging i ungdomsidretten, hvor man ser på utradisjonelle aktiviteter som klatring for å holde på ungdom som ikke finner seg til rette i vanlig idrett. NKF sin Bredde- og rekrutteringsplan omtaler blant annet satsing på ungdom i alderen 13–19 som ikke konkurrerer aktivt, nettopp for å beholde dem i miljøet av sosiale og helsemessige grunner.
Konklusjon
Til syvende og sist er klatremiljøet tjent med å fremheve de positive ringvirkningene sporten har. Det gir legitimitet og økt støtte fra samfunnet (politiske bevilgninger, anleggsutbygging, sponsorinteresse) når klatring blir sett på som noe mer enn “bare en sport” – nemlig også et verktøy for bedre folkehelse og inkludering. Dette betyr ikke at klatreklubber skal bli behandlingsinstitusjoner, men de kan legge til rette for at ulike grupper føler seg velkommen. Så langt tyder erfaringene på at dette allerede skjer: Verdier som mestring, fellesskap og ansvar som er godt forankret i norsk klatrekultur, speiler de samme faktorene som fremheves i helseforskningen som virksomme elementer.
Kildehenvisninger
Vi har samlet kildehenvisninger på siden Forskning på klatringens effekt på psykisk helse